Kommunen sponser barnas usunne skjermvaner parallelt med at de må si opp dyktige ansatte fordi de ikke har råd til å lønne dem. Skoler over hele landet må kutte i utgifter, og der det før ble nevnt begrensa antall fargekopier, blir det nå informert om begrensa antall pedagoger tilgjengelig for barna.

Det som derimot er tilgjengelig for barna, det er psykisk uhelse, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker.

Hvem sponser dette spør du? Foreldrene, tenker du kanskje, fordi de gir barna smarttelefoner. Ja, jeg forstår hvor du vil, men vet du hvem som startet legitimeringen av at teknologien var den eneste rette måten å få barn til å lære på? Regjeringen!

Femåringer får servert sin helt egne, splitter nye ipad. Eller nei, jeg beklager, læringsbrett. Ja, den har eple på og den er av et anerkjent merke, som bryter med menneskerettigheter i produksjonen, men la oss holde det rent, og kalle det læringsbrett. Ikke ipad. For ipad er til underholdning, mens skolens læringsbrett er kun til bruk i læringsøyemed.

Vel, la meg fortelle hva jeg så her om dagen, som forklarer årsaken til min vrede.

På vei ut av den lokale matbutikken, så jeg to skolebarn som satt ved inngangspartiet, i den delen av butikken som har panteautomat. De satt inntil veggen og var ikke til bry for forbipasserende. I hånda hadde de hver sin yoghurt, og i fanget lå skolens læringsbrett, der de så på et engelsk underholdningsprogram. Om det var lekser, spør du? Nei, dette var fredag ettermiddag, og såpass lenge har jeg jobbet i skolen, at jeg så øyeblikkelig at det ikke var en serie lærere hadde bedt elevene sine se i læringsøyemed. Dessuten var engasjementet til barna så avslørende, at det i seg selv beviste at dette ikke var skolerelatert.

Frustrasjonen min rundt læringsbrett har vært aktuell helt fra vi ble forespeilet at kommunen jeg både bor og jobbet i skulle investere i det og ta det i bruk på alle trinn. Men den toppet seg da jeg høsten 2023 satt på personalrommet på skoleårets første planleggingsdag. Der hørte jeg ledelsen si at de aldri før hadde vært så redd for å drive skole, som nå. De hadde ikke i nærheten av de økonomiske ressursene som de hadde hatt for bare noen år siden og dette resulterte i at de ikke hadde nok voksne til å sette inn utover det som var absolutt strengt nødvendig. Hennes eksakte ord, var at «Om ikke noen i klassen har vedtak og krav på ekstra assistanse, har de ikke noen voksne som kan hjelpe barna ekstra». Tidligere hadde vi noen timer i uka der vi var privilegert nok til å få noen voksne som kunne ta ut en gruppe elever, eller hjelpe til i klasserommet for stasjonsarbeid og slike ting. Der fikk vi beskjed om at det ikke lenger var noe de kunne oppdrive, av rent økonomiske årsaker, utover fagarbeiderne som allerede fulgte barn med ulike diagnoser.

Vet du hva de også sa på dette møtet? «Be barna passe på den beskyttelsen de har på læringsbrettet sitt, for hver sånn koster 500kr så vi vil helst slippe den utgiften». Men la det være sagt, at om et barn hadde ødelagt den beskyttelsen, så fikk de ny ja, for DET var jo pålagt, må vite. Dette var det kommunen som ga oss midler til, og krevde at hver skole brukte i skolehverdagen. Regjerningen og kommunene kunne stolt fortelle at de sponset store deler av læringsbrettets innpass i norske skoler, men det var ingen som fokuserte på hvordan dette regnestykket kom til å se ut etter hvert som den støtten forsvant og skolene måtte dekke alle utgiftene selv.

De valgte strategisk å se bort fra den økonomiske konsekvensen og heller fokusere på hvordan dette skulle løse det store læringsfallet! Parallelt med påkrevd masterutdanning, skulle læringsbrettet gjøre barna mer motiverte og læring ville bli mye morsommere. Førsteklassinger skulle nå lære å skrive bokstaver med pekefingeren, for det var regjeringen overbevist om at ikke ville påvirke læringen negativt i noen som helst grad. Faktisk var jo tastatur det eneste de kom til å bruke i fremtiden, så hvorfor bevilge midler til skrivebøker og blyant når vi hadde dette geniale tekniske verktøyet for hånden? Om det lå en økonomisk vinning bak for produsenten av læringsbrettet, tenker du? Neida, kun barnets beste i fokus her, tenk ikke på det. Må ikke bli helt konspiratorisk heller.

Men husk å be barna ta godt vare på den beskyttelsen da, for vi har ikke råd til å sette nok voksne pedagoger inn i klasserommet for å sikre barnas læring og utvikling, men vi må ut med 500kr per sånn beskyttelse, og det vil vi jo helst unngå, så vær forsiktig.

Hvordan gikk det forresten med læringsgleden, leseforståelse og skriveferdighetene? Nei, det trenger vi ikke snakke så høyt om, vi bare legger skylden på dårlige lærere, og ser hvordan vi kan straffe de sykemeldte og vurderer muligheten for karensdager. For det er ikke læringsbrettet som er problemet, det er menneskene. Kanskje det hadde vært bedre om vi bare hadde hatt roboter i klasserommet, for på den måten hadde det alltid vært noen der og vi hadde fjernet oss fullstendig fra følelser og overveldelse, som er hovedårsaken til at ansatte blir utbrent.

Nei, nå lot jeg meg selv fare avgårde, la oss gå tilbake til butikkens inngangsparti der to barn satt med skolens læringsbrett i fanget og så på underholdning.

Hvordan kan vi som foreldre justere barnas skjermtid når skolen selv er med på å vise teknologien som den eneste kilde til verdifull læring? Skoler har ikke lenger bøker, for de må velge om de kjøper digitale læringsressurser ELLER oppdaterte læringsbøker. Mange barn skriver ikke med blyant i løpet av en hel skoledag, men når de kommer hjem skal vi forvente av foreldre rundt i det ganske land, at alle husets beboere legger telefonen i en boks, tar frem bøkene, fargeblyanter og ark, mens de skaper magisk deilige ettermiddager med barna i full harmoni uten kamp om skjermtid i det hele tatt. Og hvis noen gir etter for presset fra barna, skal foreldrene påføres skam for at de ikke orker, tør eller klarer å stå i ubehaget. De må skjerpe seg, ta seg sammen og se på oppdra barna sine. Men regjeringen og kommunene skal ikke påføres noe ansvar i dette.

Selv er vi strenge på skjerm hjemme hos oss, men det var ikke sånn for noe når siden. Da ga jeg barnet mitt youtube hver morgen og skjønte ikke hvordan de fullstendig meningsløse videoene av at noen dytter glitter og kuler ned i slim, eller hamstere i hjemmelagde hinderløyper, eller barn som får uendelig med leker påspandert mot at foreldrene tjener penger på produksjonen, kunne påvirke mitt barn negativt. Uten at jeg skal ta deg gjennom hele den reisen, kan jeg si at vi nå har skjermfri hverdag, ingen av barna har egen ipad og det er ingen plan om at andreklassingen skal få sin egen smarttelefon før om mange, MANGE år.

Foreldre har et ansvar, det er det ingen tvil om, men hvordan kan vi forvente at foreldre forstår alvoret, når kommunene over hele landet prioriterer teknologiens kunstige intelligens framfor empatiske menneskers emosjonelle tilstedeværelse?