Kjære ledere i skoler og barnehager: I jakten på at ansatte alltid skal bli bedre, glem ikke å forsterke det som allerede fungerer. La utvikling være ekte – ikke bare symbolsk. Det holder ikke med inspirasjon og rapportering hvis det aldri følges opp.

For at utvikling skal virke, må ledere tørre å bremse, fordype og bygge videre på det som allerede fungerer – ikke kaste ansatte inn i stadig nye impulser som aldri forankres.

I 12 år jobbet jeg som kontaktlærer i ulike kommuner. Jeg har tilbragt mange timer i diverse gymsaler, auditorium og personalrom med eksterne foredragsholdere som sier mye klokt. 

Med penn og papir har jeg laget de flotteste notater og kjent engasjementet eksplodere på innsiden både underveis i foredraget og når det var over - så mye jeg gledet meg til å jobbe videre med, som aldri ble nevnt på arbeidsplassen igjen.

Til eksempel kan jeg fortelle om da vi ble presentert en undervisningsmetode som heter storyline.

Hele kommunen skulle delta og det var et prosjekt som varte over flere uker. Vi var pålagt å delta på alt og flere ganger var opplegget etter ordinær arbeidstid, for det var da kursholderne kunne ha dette. 

Målet var at alle klasser i hele kommunen skulle gjennomføre en økt med storyline og vi fikk grundig opplæring i hvordan gjøre dette på en god måte, som om dette var det nye store nå. Jeg deltok ivrig i samtalene fordi jeg oppriktig trodde at dette var noe vi skulle jobbe videre med og bli gode på.

For hvorfor ellers skulle vi bruke dyrebare ressurser og så mye tid på dette?

Var det virkelig bare for at skolene og kommunen kunne rapportere at lærerne hadde vært til stede?

Nei, det kunne vel ikke være.

Dette var vel noe skolen skulle jobbe videre med gjennom året og videre etter det? Som en rød tråd, en fellesnevner for kommunen, som vi skulle utvikle oss på sammen og bli bedre på over tid?

Om det kalles naivitet eller optimisme vet jeg ikke, men etter en stund skjønte jeg hvor feil jeg tok.

Trinnet jeg jobbet på, gjennomførte opplegget med storyline. Det var en god metode, men det var helt nytt for meg og jeg brukte derfor en del tid på å reflektere over hva som funket og hva vi kunne bli bedre på til neste gang.

Men det ble aldri noe neste gang. Selvsagt ble vi ikke nektet å fortsette med metoden, men det var ikke noe vi var pålagt lenger. Nå var det frivillig og noe vi i så fall skulle holde på med selv, ikke i felleskap.

For snart ventet noe nytt vi skulle lære om og utvikle oss på.

Jeg vet ikke hvor mange kursdager og foredrag jeg har sittet på, som aldri har blitt tatt opp igjen.

Og jeg vet ikke når jeg skjønte hvor sliten jeg ble av det, men på et tidspunkt forsvant entusiasmen, gleden og gnisten. 

Notatboka ble liggende i sekken og pennen tørket ut. Det var ikke vits å notere lenger, ikke noe vits å engasjere seg i innholdet eller tenke hvordan dette kunne gjennomføres i min arbeidshverdag, for denne utviklingen er ikke for lærernes skyld, ei heller er det for elevens beste. 

Det virker mer som et rapporteringsbyråkrati som skal kontrollere tiden til lærerne med alt annet enn det de egentlig trenger: tid til å bearbeide inntrykk, reflektere over hva som funker og bli enda bedre på nettopp det. 

Så til alle ledere i skoler og barnehager der ute: tør å være den som stopper utviklingstoget på en stasjon. La lærerne oppleve alt ved den stasjonen og bli lommekjent i området før konduktøren blåser i fløyta og ber alle gå ombord så toget kan kjøre videre.

For kanskje på den måten unngår vi at så mange setter seg på det toget som kjører med ekspressfart rett inn i veggen.