Forrige uke delte Ulrikke Brandstorp en ærlig video om at hun ikke lenger får være programleder for Bakemesterskapet.

I videoen forteller hun at hun ikke engang erkjente at fødselen var i gang, fordi hun var redd for å miste jobben. Mens sønnen lå på nyfødtintensiven, organiserte hun familie, mann og sykehus – alt for å kunne stille på innspilling.

NRK valgte tydeligvis både da og nå å ikke caste henne videre. 

Dette skjer parallelt med debatten om hvorvidt feminismen har gått for langt. 

Kanskje den har det?

Når en kvinne blir mer opptatt av å komme tilbake på jobb enn å være til stede ved kuvøsen til sin nyfødte sønn, fordi hun frykter å miste jobben nettopp fordi hun fødte på et tidspunkt det ikke var planlagt, er jeg tilbøyelig til å si at likestillingskampen har gått fullstendig fra hektene.

Ingen kritikk rettet mot Ulrikke. 

Dette er en konsekvens av en arbeidspolitikk og en skadelig forhøyet arbeidsmoral. 

Vi leser saker nå om hvordan arbeidsgivere kan bestride sykemeldinger og belønne ansatte med lavt sykefravær.

Vi kritiserer kvinner som ønsker å tilbringe mer tid hjemme med barna sine.

Kvinnekampen har ikke gått for langt.

Den er malplassert.

Vi har helt glemt verdiene som virkelig bygger et samfunn. Verdiene som skaper trygge, robuste og glade barn, som igjen skaper trygge, fornøyde og ressurssterke voksne. 

Verdier med rom for valgfrihet og ulikheter.

Ulrikke forteller om en bransje jeg ikke har noen erfaring med, men jeg kjenner likevel igjen mye av det hun sier. 

Jeg har venninner i yrker der de tjener mindre enn mennene på samme arbeidsplass, fordi de har vært i mammapermisjon i perioder med lønnsforhandlinger. 

Så selv med like mange års ansiennitet, har mannen høyere lønn, fordi han satt på kontoret da samtalene om forhandlinger fant sted. 

Jeg har også hørt kvinner få beskjed om at "nå er kanskje ikke tiden for å forhandle lønn, du har jo vært borte en stund og må jobbe litt først", når tiden de henviser til, var foreldrepermisjon, og gjerne forlenget med ulønnet i tillegg.

Jeg kjenner selv igjen følelsen av å ikke la noe med graviditet, fødsel eller permisjon påvirke meg i jobb. 

Jeg stod med babyen min som bare var noen måneder gammel, på besøk på jobben og fortalte at vi fortsatt ammet en del på natta og at det var en del avbrutt søvn. Da så en leder på meg, med glimt i øyet og et lite smil, mens hun sa "åja, heheh, men sånn kan det ikke være når du kommer tilbake vet du, heheh, så du får be mannen om å bidra litt". 

Mannen min bidro han, med de andre barna vi hadde, så jeg kunne bruke mine krefter på det barnet som hadde størst behov for meg (og puppene mine). 

I debatten om hvorvidt feminismen har gått for langt, virker det som vi har forlatt vårt grunnleggende medmenneskelige kompass. 

Det er biologiske forskjeller mellom kvinner og menn.

Det virker som at denne debatten har valgt å ignorere det. Disse forskjellene er det som mangler i likestillingskampen slik den har utviklet seg til nå.

Endelig fins det nå forskning som viser hvilken enorm psykisk og fysisk påkjenning det er for en kvinne å bære fram et barn, føde det og være kilden til vekst, trygghet og liv den første tiden.

At den tiden – i likestillingens navn – skal brukes til å bekymre seg for å ikke ha en jobb å gå tilbake til, eller frykten for å miste lønnsøkninger eller begynne å venne barnet til en arbeidshverdag allerede bare etter noen måneder, er det motsatte av bærekraftig og ikke til det beste for det samfunnet vi ønsker. 

La oss ta debatten opp dit den hører hjemme: med empati, forståelse og aksept som grunnpilarer, ikke polarisering, latterliggjøring og mistenkeliggjøring. 

Jeg håper noen caster Ulrikke til drømmejobben – og at vi som samfunn begynner å verdsette kvinner for det de faktisk bærer, både fysisk, emosjonelt og kulturelt.

For når vi skaper rom for kvinner i alle livsfaser, skaper vi ikke bare ekte likestilling.

Vi bygger bærekraft.

Og det er den egentlige kampen verdt å føre.