I den siste tiden har det rast en debatt om hvorvidt gravide blir for lett sykemeldte. Som trebarnsmor, tidligere lærer og én av dem som ble sykemeldt i alle mine svangerskap, kjenner jeg behov for å si dette høyt: Sykemelding er ikke en lettvint utvei – det er ofte en nødvendig livbøye.

Den første livbøyen kastet legen ut til meg da han sa: «Nå sykemelder jeg deg 100 %, så du skal ha overskudd til å føde.» Selv var jeg innstilt på å fortsette i gradert sykemelding, men legen var klar: belastningen var for stor. Det øyeblikket har jeg ofte tenkt tilbake på – med dyp takknemlighet.

Den andre livbøyen ble mer eller mindre påtvunget da pandemien traff. Jeg var allerede delvis sykemeldt for det jeg da trodde var vanlige svangerskapsplager – men som i ettertid viste seg å være tidlige tegn på utbrenthet. Da landet stengte ned, ble det full sykemelding, uten rom for tilrettelegging. Jeg hadde ingen valg – og kanskje var det akkurat det som reddet meg.

Den tredje og siste livbøyen kom aldri. Jeg hadde ny lege og da jeg ble gravid for tredje gang våren 2022, var jeg allerede sykemeldt for psykisk uhelse, og i behandling. Terapeuten min ba meg ta situasjonen på alvor – men ordene legen hadde gjentatt, satte seg fast: «Folk som er fullt sykemeldte, bruker lenger tid på å komme tilbake.»

Jeg ba aldri om full sykemelding, selv om jeg burde. Og legen foreslo det aldri.

Jeg var overbevist om at hun visste best.

I uke 9 kom bekkenløsningen. Med to små barn hjemme, symptomer på utbrenthet og et krevende svangerskap, fortsatte jeg likevel i gradert stilling – lojal mot en idé om at «litt jobb er alltid best»

Det skulle jeg aldri gjort.

Samtalen jeg fikk av ene lederen min i kjølvannet av dette, ble ikke en livbøye, men en bølge som slo meg rett i bakken. Jeg unner ingen å havne i samme situasjon og derfor deler jeg. Denne debatten trenger mindre generalisering og mer personlige historier – for de ligger bak enhver sykemelding.

«Jeg hører du kommer en del for sent» sa hun etter at vi hadde småsnakket i fem minutter. Allerede der brast jeg.

Det stemte. Jeg startet på tidspunkter det skulle vært enkelt å komme tidsnok til – etter barn var levert og morgenkaoset var over. Likevel hendte det at jeg kom for sent. Noen ganger fordi jeg utsatte min egen avreise, andre ganger fordi jeg havnet i samtaler med kollegaer i gangene. Uansett – jeg kom for sent til timene, og det var ikke bra.

Men det var ikke sånn at jeg brått våknet en dag og sluttet å respektere min egen arbeidstid. Dette var et symptom på hvor psyk jeg var, men det var det ingen som så. I stedet for å spørre hvordan jeg hadde det, gikk praten i gangene og jeg ble meldt til ledelsen.

Ledelsen tok dette på alvor, og fulgte opp slik de er pliktet å gjøre. Pliktet etter skjemaene sine, men uten rom for varme eller forståelse.

I samtalen ramset hun opp alt jeg ikke hadde fått til det siste halvåret og kom til konklusjonen: «Du burde ikke vært kontaktlærer fra januar».

Jeg hulket og kjente skammen flomme over meg. Hvordan skulle jeg klare å vise meg på denne arbeidsplassen igjen?

Hun rundet av med å si «Vi kan vel være enige om at du har villet mer enn du har klart det siste halvåret».

Dermed beklaget hun at jeg fikk denne samtalen akkurat i dag, men sånn måtte det bare bli. Fire timer senere skulle jeg nemlig tilbake for å delta på avslutningen til klassen min.

Jeg tørket tårene, forlot kontoret, hentet tingene mine og gikk til bilen der jeg ramlet sammen og gråt så det verket i kroppen.

Hjemme ventet jeg til siste kvarteret med å ta på maskara, for tårene sluttet ikke å renne. På avslutningen møtte jeg den andre lederen min som spurte hvordan det gikk, og jeg svarte som sant var, at «Jeg har slått meg selv i ansiktet for å slutte å gråte, og nå er jeg her». Da svarte hun «Se på det som at vi ønsker å hjelpe deg».

Er det det denne debatten også prøver å gjøre? Å hjelpe oss? I så fall stiller jeg gjerne til debatt for å komme med andre forslag til hva som kan hjelpe – uten at det går på bekostning av noens selvfølelse eller verdighet.

To år tok det meg å bearbeide den samtalen, som ledelsen selv omtalte som en «lavterskel advarsel». Jeg har gått til både psykologer og terapeuter for diverse behandlinger, og har snakket meg gjennom dette møtet med de alle sammen. Måten det hele ble gjennomført på, virket mer som en gammeldags skammekrok enn som en omsorgsfull dialog mellom to respekterte parter.

Når du er så langt nede, trenger du ikke en pekefinger siktet mot deg i panna, men en varm hånd å holde i.

Debatten om gravide og sykemelding må handle om mer enn statistikk og prosedyrer. Den må også romme historiene bak, og anerkjenne at det å be om hjelp – eller å ikke klare det – er menneskelig, ikke uansvarlig. I dag kaster vi ikke alltid ut livbøyer. Noen ganger kaster vi stein og sånn kan vi ikke ha det.