Svaret er ja: skjermen er vår tids røyk – men denne gangen gir vi den til barna.

Jeg vokste opp i et hjem der både mamma og pappa røyka. De sa selv til meg at jeg aldri måtte begynne med det og at de angra på at de hadde starta.

Innimellom hadde de forsøk på å slutte begge to, som varte ulike perioder med varierende hell. Jeg husker forsøkene som peropder med dårlig humør, kort lunte og en del klaging.

Først da helsa stod på spill, eller rettere sagt livet stod på spill, slutta de. Den ene før den andre, og nå har de vært røykfrie i flere år. De merker forskjellen og er glad for at de omsider slutta.

Men sannheten er at de røyka i over 40 år.

40 ÅR!

Avhengigheten du ser, kjenner og vet konsekvensene av. Du vet det ikke er bra for deg, du vet det er skadelig og du ønsker ikke at barna dine skal havne i samme spiralen, men du fortsetter likevel.

Kjenner du det? At det er det samme, bare annerledes?

Foreldrene mine koste seg med røyken, samtidig som de hadde et innstendig ønske om at jeg aldri skulle begynne med det samme. Jeg bærer telefonen med meg overalt og bruker hvert ledige minutt til å sjekke noe eller la meg underholde, samtidig som jeg har et innstendig ønske om at barna mine ikke skal gjøre det samme.

Det er jo bare å slutte, sa vi til de som var avhengig av den røyken. Det er jo bare å legge fra seg telefonen, sier vi til de med altfor mye skjermtid.

Men er det bare å?

Fornuften vet at det lønner seg å slutte, men belønningssystemet i hjernen forteller deg at det er verdt å fortsette.

Mange forsøkte å slutte å røyke, men begynte igjen etter kort tid. Det var først da det kom klare regler, ble forbudt å reklamere for det og i større grad ble markedsført hvor helseskadelig det var - også for omgivelsene, at mange klarte å gi seg.  

Er det der vi er med skjermen også? 

Hvor mange har ikke lagt mobilen til side og sagt at den skal få bli liggende, og likevel funnet grunner til å bare skulle sjekke det ene eller det andre?

Eller når telefonen ringer og du faktisk må ta den, så brått er du inne på en app i samme sekund som du har lagt på?

Enda mer gjenkjennbart er vel at du tar opp telefonen for å sjekke noe, men plutselig befinner deg på en app med bilder og morsomme videoer og brått har glemt hva du egentlig skulle sjekke?

Apper og alt det tekniske er designet for å gjøre oss avhengige og gi oss en følelse av at vi går glipp av noe hvis vi ikke sjekker innom eller oppdaterer oss i løpet av en dag. Det er flaut å tenke over hvor mange ganger jeg har lagt fra meg telefonen og tatt den opp 30 sekunder og igjen havner inne på samme appen jeg nettopp la fra meg.

Alt er utviklet til å være svært enkelt og intuitivt. Jeg hørte om en ettåring som klarte å låse opp telefonen og facetime bestemoren sin. Det er ikke fordi det barnet hadde en medfødt gave, men fordi alt er laget for at hjernen vår skal bruke minst mulig kapasitet på å manøvrere seg rundt og derfor fremstå som så enkelt at hvem som helst kan klare det. Det lurer oss til å tro at det er både enkelt og genialt, men egentlig er det omfattende, skummelt og skadelig.

Dette påvirker oss langt mer enn vi er klar over. Og ikke nok med at vi er voksne som sliter med dette - barna får servert skjerm på kommunens regning.

La en ting være klart: selv om appene fremstår som pedagogiske og gir inntrykk av at barnet lærer noe av å holde på med den, bidrar den til å skape, øke og opprettholde en avhengighet.

Gjennom pling, konfetti og pokaler, får barna kunstig belønning og det virker som de blir motiverte. Sannheten er at de blir avhengig av den raske tilbakemeldingen og med tiden vil alt som ikke tilbyr samme mengde dopamin i hjernen, oppleves som kjedelig. På den måten tror vi at barnet lærer bedre med det digitale, fordi det er "gøy". 

Nei, det er ikke gøy.

Det er skadelig.

For å trekke paralellen tilbake til røyk: 

• Før var det lov til å røyke overalt og det ble voldsomme reaksjoner da omgivelsene begynte å si fra om ubehaget det førte til for dem. Røykeloven ble innført til mange sin store fortvilelse. Nå har flere begynt å si fra at det medfører ubehag for dem når andre tar bilder med blits eller filmer mye i det offentlige, fordi de kan risikere å havne på kamerarullen til fremmede bare ved å være på samme sted.
• Før stod flertallet og røyka på bussholdeplassen, nå står flertallet med nesa ned i telefonen. Største forskjellen her, er at der vi før stumpet røyken, tar vi nå med oss skjermen inn i bussen nesten uten å titte opp.

• Røyk er helseskadelig. Skjerm gjør oss inaktive.
• Røyk har aldersgrense. Det har ikke skjermen.
• Røyk er forbudt i og rundt skole og barnehage. Skjermen er nedfelt i opplæringslova og sponset av kommunen.
• Røyking er avhengighetsskapende. Det samme er skjermen.

Forskning viser nå urovekkende sammenheng mellom barn og ungdom sin psykiske helse og skjermavhengighet. Barn får både klokker, telefoner og nettbrett som de disponerer selv. Selv om mange foreldre har regler og forsøker å sette sunne rammer, er det mange barn som lurer seg unna reglene - nettopp fordi dette er skapt for å at det skal være enkelt å forstå. Derfor er selv ikke foreldrekontroll så bombesikkert som det blir fremstilt som. 

En gang var røyk en selvfølge i hverdagen, helt til vi forstod konsekvensene. Hva om vi en dag ser på skjermen på samme måte – og innser at vi lot den ta altfor stor plass før vi satte grenser?