Noen ganger ser jeg tilbake på øyeblikk i livet og skjønner plutselig hva som egentlig skjedde – på et dypere plan. Situasjoner jeg da bare opplevde som tilfeldige, gir nå full mening.

Det skjedde da jeg nylig tenkte tilbake på en praksisperiode på høyskolen. Jeg forstod plutselig at det jeg opplevde der, egentlig var et glimt av min sanne natur som prosjektor i human design – lenge før jeg visste hva en prosjektor var.

På høyskolen hadde vi praksis på ulike skoler, og da jeg fordypet meg i norsk det siste året, hadde jeg praksis på en ungdomsskole. 

Hver morgen møtte jeg opp, pratet med kollegaer og ble med til klasserommet. Der observerte jeg både lærerne og elevene. Dynamikken. Innholdet. Flyten.

Etter endt undervisning reflekterte vi sammen på kontoret.

Aldri før hadde jeg hatt undervisning på ungdomsskolen - på mange måter syns jeg det var skummelt. Jeg hadde så vidt fylt 20 år, og følte mer at jeg kunne vært storesøsteren deres enn læreren.

Likevel følte jeg meg hjemme der.

Så kom dagen da jeg skulle gjennomføre min egen time. I forkant hadde jeg gjort noen forberedelser, men jeg visste lite om hvilken retning timen ville ta.

Jeg startet med å snakke om vold blant ungdom. Et tema som stod mitt hjerte nært, da jeg vokste opp med slåsskamper på røykehjørnet etter skoleslutt, og syntes alltid det var så ubehagelig. Jeg var aldri en av de som så på eller heiet, men jeg gikk ofte forbi og fikk med meg hvem det var som stod der.

Det er et tema jeg brenner for og i denne anledningen hadde jeg fått aksept for å ta opp temaet med klassen. Men det ble ikke en vanlig "slutt å slå"-samtale, for å si det sånn.

Kort tid ut i timen, økte engasjementet mitt og intensiteten min så kraftig at jeg så elevene ble helt lamslått. Et par av dem var spydige, og det slo jeg hardt ned på - for ingenting med dette temaet var ironisk eller morsomt. (Her lærte jeg senere av praksislæreren min at det ikke nødvendigvis handla om å ikke ta det alvorlig, men at ungdommen syntes temaet var så alvorlig at det var vanskelig å vite hvordan reagere - og valgte derfor dårlig humor.)

Bakgrunnen for innholdet i timen, var at jeg fortalte min personlige opplevelse av å besøke kjæresten min fra videregående etter at han var blitt slått fullstendig i svime av en gjeng karer som manglet ord og som gikk rett på handling. På dette tidspunktet var det få år siden, og jeg husket hver detalj som om det var i går.

• -å ringe uten å få kontakt
• bli hentet av vennene hans med beskjed om at jeg måtte komme
• runde hjørnet og se ham i en blodpøl 
• falle sammen i armene til sykepleieren som fortalte meg at han hadde fått flere spark i hodet
• ambulansen som kjørte vekk
• synet av ham på sykehuset
• den lilla gigantiske hovne kulen der øyet vanligvis var
• skoavtrykkene i panna
• den hovne tunga
• hans manglende evne til å snakke tydelig
• ukene med smerter og suppe
• rettssaken
• frykten

Alt dette delte jeg med elevene, med både sint stemme og tårer i øya. Alt jeg ønsket var at ingen i det rommet noen gang skulle oppleve det samme. Jeg husker jeg sa at begrepet "gutter slåss og er ferdig med det" er en løgn. For du vet aldri når det slaget eller sparket skader den andre så voldsomt at du må leve med det resten av livet.

Da timen var over var praksislæreren min nærmest i sjokk. Jeg husker tilbakemeldingen hennes som en eneste stor hyllest. Hun skrøyt av meg til kollegaene sine, og da de spurte om jeg kunne fortelle hva jeg hadde snakket om, svarte hun "ja hun kan fortelle det, men du hakke sjans til å få inntrykk av hvordan det var. For det som skjedde inni det rommet der - du måtte vært der for å skjønne det".

Videre fortalte hun meg at hun hadde vært urolig rundt hvilken tilbakemelding hun skulle gi meg for jeg hadde ikke hatt så mange tiner og det var lite å vurdere på. Men etter den ene økta der hadde hun mer enn nok å vurdere og hun var ikke i tvil om at jeg var skapt for lærerrollen. Hun sa også at jeg ikke måtte finne på å jobbe på barneskole for min kompetanse hørte til på ungdomsskolen. Det gjentok hun mye fram til min tid der var over.

Nå endte jeg på en barneskole, men det er en annen historie.

Dette handler om meg som prosjektor: at jeg observerer, tar inn, lytter, kalibrere - og når det er min tur, så boom: tar jeg rommet med budskapet og nærmest hypnotiserer med formidlingen min.

Tenk om jeg hadde visst om dette før? Tenk for en superkraft det hadde vært om jeg hadde visst om eget human design og kunne ha lagt opp dagene og timene mine etter det? Om det hadde gjort en forskjell for utfallet, aner jeg ikke, men det et utrolig interessant å se episoder og situasjoner der jeg åpenbart har vært i flyt, og gjort en stor forskjell for omgivelsene, i tråd med det jeg nå vet om prosjektoren.

Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg at jeg den dagen sto i min prosjektorkraft – uten å vite det. Jeg hadde observert, tatt inn alt, ventet på riktig øyeblikk, og da det kom, åpnet jeg munnen og lot budskapet flyte gjennom meg.

Det er akkurat det en prosjektor gjør: ser, venter, formidler – og berører.

Tenk om jeg den gang hadde visst at det var en del av designet mitt?

Kanskje hadde jeg hatt mer tillit til min egen måte å jobbe på, i stedet for å tro jeg måtte gjøre alt som de andre.

For meg er det dette human design handler om – ikke å putte seg selv i en boks, men å forstå hvorfor visse ting bare føles riktig. Og å kunne lene seg inn i det med trygghet.