Når vi lar barn oppdage verden uten å styre dem, lærer de oss noe viktig om nærvær, glede – og bærekraft.

På vei til skolen i dag, hoppet plutselig størstesøster av veien, og over på plenen ved siden av, mens hun ropte "åh SE!". Uten å stille spørsmål, eller si noe moraliserende som "nå må vi kjappe oss", koblet jeg meg heller på nysgjerrigheten hennes og forstod umiddelbart hva som gjorde henne så oppspilt:

Frost i gresset.

Hun fyller snart åtte, og på mange måter er hun i ferd med å vokse fra det lille barnet hun var.

Likevel hender det, som i dag, at jeg ser det: barnlig glede og undring over verden.

Entusiasmen over frosne gresstrå som knekker under føttene dine. Lyden er svak, men akkurat høy nok til at du hører den, fordi du har den barnlige evnen til å koble ut alt annet - og oppleve øyeblikket med alle sansene. 

Jeg klarte ikke unngå å bli rørt. For slike øyeblikk er en påminnelse om hva som virkelig betyr noe.

I en verden der vi snakker mye om bærekraftige valg, kan jeg ikke unngå å tenke at den ekte bærekraften skapes der barn møter naturen med nysgjerrighet, tilstedeværelse og glede. 

Ikke bare lærer de om årstider, temperaturer og endring, men de utvikler en grunnleggende ferdighet som vil hjelpe dem i en verden som raser av gårde i rekordfart: å være til stede i nuet.

Ofte instruerer vi barna, og tilrettelegger så mye, at vi fratar dem evnen til å utforske på egne premisser. 

Vi gjør det av kjærlighet, fordi vi tror vi må skape alle de minneverdige øyeblikkene.

Men sannheten er at barna ofte bare trenger at vi er der - tilgjengelig for å møte entusiasmen deres når de impulsivt reagerer på frost i gresset.

Den ekte bærekraften handler ikke bare om klima og miljø, men om å bevare barnets evne til undring.

Dette er en påminnelse til alle voksne som omgås barn: de er en naturlig kilde til mindfullness. Klarer du å koble deg av eget tankespinn, og heller koble deg på nysgjerrigheten i øyeblikket, vil du oppleve å bygge relasjon og skape minner på samme tid. 

Og en siste påminnelse til alle voksne som jobber med å bestemme hva som skal inn i skole og barnehage: Gi rom i budsjettene til at det finnes nok voksne – nok hjerter og hender – slik at de har overskudd til å være til stede med barna, både på jobb og hjemme.

Hva er vel ikke mer bærekraftig enn det?