I torsdagens Debatten på NRK ble jeg sittende med en blanding av sinne, provokasjon og uro. Temaet var kvinners rolle i arbeidslivet, permisjon og likestilling. Men det som virkelig traff meg, var både hvordan kvinnens syklus – et tema som fortsatt er tabubelagt – ble bagatellisert, og hvordan de eldre kvinnene latterliggjorde holdningene til de yngre damene på andre siden av bordet.

Det var tydelig at det stod to generasjoner mot hverandre i studio. De unge kvinnene argumenterte for større valgfrihet i forbindelse med permisjon og ønsket om å være mer hjemme, samt mer kunnskap om syklus og åpenhet rundt kvinnehelse. De viste respekt for dem som har gått foran, og ønsket samtidig å videreutvikle kvinnekampen med dagens perspektiver.

På motsatt side stod erfarne kvinner, belærende og lite villige til å lytte. Fra første motsvar, var de kritiske til alt som kom fra de yngre kvinnene og de oppfordret til og med kvinnelige lyttere til ikke å høre på det som ble sagt. Flere ganger ble spørsmål stilt i retning av: "Hvor har dere dette fra?" – som om forskning på syklus var fri fantasi eller en unnskyldning for å slippe unna arbeidslivet.

Et øyeblikk skilte seg spesielt ut. Da Aftur Nerdrum nevnte kvinnens syklus som et relevant punkt satt oppimot mannen, henvendte programleder Fredrik Solvang seg til Nadia Hall og sa spørrende: "Men du har jo en syklus?" Hun ble målløs et lite øyeblikk (til stor kontrast til resten av debatten, der hun ikke på noe annet tidspunkt reagerte med å nøle eller avvente reaksjonen sin), før hun svarte: "Når det gjelder femininitet og syklus, så tenker jeg at det ikke er noe jeg strever med, og jeg tenker det ikke er relevant i et yrke."

Det svaret provoserte meg enormt. Jeg forstår at hun kommer fra en tid der det var skambelagt å snakke om mensen. Jeg vokste selv opp med uttrykk som "tante rød" og "uka". Å si "mensen" høyt var utenkelig, og vi visste absolutt ingenting om hvor mye syklusen påvirket oss utover det faktum at vi trengte bind og tamponger for en periode hver måned. Men i dag snakker jeg åpent om syklus, både i hverdagen og i sosiale medier. Jeg viser frem menstruser og bind i veska mi på samme måte som leppepomade og bilnøkler – fordi dette er en naturlig del av kvinners liv.

Og jeg vet nå, takket være forskning og unge kvinner som deler sin kunnskap på sosiale medier, at syklusen handler om utrolig mye mer enn bare blødningsdagene.

Å late som om syklus ikke påvirker oss – fysisk, psykisk og sosialt – er å overse helt grunnleggende biologi. Det overrasket meg at de eldre kvinnene ikke anerkjente engang denne biten som et relevant tema for debatten.

Det neste de ikke anerkjente, var hvordan noen kvinner ønsker å være lenger hjemme med barna sine, som om det har skjedd et biologisk skifte som gjør at kvinner i dag automatisk skal ha lyst til å forlate babyen sin ved syv måneder til fordel for arbeidsplassen sin. Vi kan alle være enige om at det var mye kritikkverdig med kjønnsrollene på femtitallet, men det er likevel verdt å se på verdien av å ha kvinnen hjemme med barna. I tiden vi lever i nå, skulle det virkelig være mulig å kunne ha to tanker i hodet samtidig.

Flere i studio slo fast at "det går helt fint å kombinere krevende jobb og småbarnsliv". Og for noen gjør det kanskje det. Men for andre går det ikke. Jeg vet det av egen erfaring.

Jeg har tre barn, jeg har vært lærer, som jeg i likhet med Nadia anser som en krevende (og utrolig givende) jobb – og jeg ble utbrent. Jeg presset meg til å være "den mammaen" som både jobbet fullt og leverte på alle arenaer. Det klarte jeg ikke. Da jeg til slutt sa opp, av helsemessige årsaker, fikk jeg høre i avskjedstalen foran førti ansatte: "Vi kan vel alle være enige om at det ble litt mye for deg å få tre barn og jobbe fullt samtidig?"

Hadde jeg visst da, det jeg vet nå, om kvinnehelse, tror jeg mye kunne vært annerledes. Når jeg ser min egen utbrenthet som en tidslinje, er det flere steder jeg skulle ønske jeg kunne plukket meg selv ut, gjort justeringer og satt meg tilbake igjen. Kanskje hadde jeg fortsatt vært i klasserommet. Og akkurat dette skriver jeg om i boka mi som kommer i 2026, der jeg belyser lærerhverdagens utfordringer og enorme gleder, med intensjon om å bidra til å skape en bærekraftig arbeidshverdag for lærere. Jeg kommer til å nevne syklus og jeg kommer til å snakke om det å gjøre justeringer i etterkant av å ha blitt mamma. Boka har som mål å treffe lærere av alle kjønn, men ettersom det enn så lenge er et kvinnedominert yrke, og jeg deler min egen historie, er det naturlig å snakke fra kvinnens perspektiv. Og jeg kan forsikre om at jeg kommer til å gjøre det med mer empati, forståelse og respekt enn de kvinnene på venstre siden av det rommet i Debatten gjorde.

De unge kvinnene peker på at familier må ha friheten til å finne løsninger som passer for dem. Noen vil raskt tilbake i jobb, andre ønsker mer tid hjemme. Begge deler må anerkjennes som likeverdige valg. Personlig ønsket jeg ikke å være mer hjemme etter første fødsel, men etter hvert som jeg utviklet meg både som mamma og enkeltindivid, så jeg flere sider av saken og endret perspektiv.

Det som provoserte meg mest i debatten, var Julie Brodtkorbs opptreden. Fra første sekund med taletid avfeide hun de unge kvinnenes argumenter, oppfordret publikum til å ikke høre på dem, og brukte blikk og tonefall som minner mer om hersketeknikker enn saklig debatt. Jeg ser ingen tegn til at hun myker opp underveis i episoden, snarer tvert imot – hun tviholder på sin retorikk og formening om at alt de unge kommer med, er nærmest farlig for lytterne å ta innover seg.

Da debatten går over på permisjonsproblematikken, tar de unge kvinnene tak i ønsket om at hver familie skal få velge selv, mens de eldre kvinnene fremmer tredelingen som en gave til både mannen og enhver familie. De fremsnakker tredelingen mer enn de anerkjenner kvinnens syklus, hvilket er veldig spesielt når dette er en debatt om nettopp kvinnekamp og femininisme. Julie avslører på nasjonal TV at hun selv har brutt loven på intervju. For loven er tydelig på at det ikke er lov å diskriminere på bakgrunn av kjønn, og Julie forteller at hun som leder "ikke lenger trenger å tenke på om det er en ung gutt eller en ung jente som sitter foran henne på et intervju" – fordi loven har tvunget frem likestilling i permisjon. Akkurat det, Julie, skulle du ikke ha tenkt på før tredelingen heller.

Vi skylder pionerene takknemlighet. De kjempet fram retten til å jobbe, til å forsørge seg selv, til å velge partner. Parallelt med det, skylder vi også dagens unge kvinner å lytte til de perspektivene de bringer inn. For kvinnekampen er ikke over. Den utvikler seg.

I dag handler kampen også om å anerkjenne syklus, helse og biologi. Den handler om å gi rom for reelle valg i småbarnsfasen, uten å latterliggjøre eller belære.

Debatten var altfor kort. Jeg håper NRK tar opp temaet igjen. For dette handler ikke bare om fortiden eller nåtiden, men om hvilken fremtid vi vil skape for kvinner – og for familier – i Norge.