Tårene triller nedover kinnene i det kroppen kollapser i en haug med følelser etter å ha stått stødig i stormen med prinsippene av det nye foreldresynet som en superheltkappe rundt skuldrene.

I brystet velter kvalmen seg rundt som en reaksjon på alt det undertrykte. Alle følelsene som du ikke kan vise i møte med hennes voldsomme reaksjoner. Reaksjoner på at noe ikke ble som hun hadde tenkt. Hennes snart fem år gamle hode evner ikke alltid å håndtere skuffelse med fatning. Du er forberedt på dette nå. Toppidrettsutøver i kommunikasjon og relasjonsbygging. Derfor begynner du å puste med magen allerede når hun hever stemmen og du hører lyden av lekene som veltes utover gulvet.

Erfaringen du har gjort deg, forteller deg hva du skal gjøre. Du må være fullstendig påkoblet din egen kjernemuskulatur og konsentrere deg om å holde deg rolig. Grunnen til at du klarer det, er at du vet at det funker. Men det koster likevel. Det koster mye.

Selv toppidrettsutøvere blir utslitt og kan kjenne at målet er håpløst langt borte. Likevel vet de at flagget kan skimtes i horisonten og de vet at det er verdt det når målstreken er nådd. 

Forskjellen er at det ikke står noen og jubler deg over siste etappe. Snarere tvert imot blir du skjelt ut som det verste menneske i verden. Hat, skjellsord og trusler, som du skal ta det med stoisk ro, for det handler ikke om deg. Barnet hater deg ikke, men følelsene er så sterke, vonde og svarte at ingen andre alternativer er tilgjengelig for øyeblikket. Som toppiddrettsutøver blir du hyllet av fansen i innspurten, mens dette føles mer som at du blir forsøkt spent bein på for virkelig å gå på trynet den siste meteren før mål.

Når du omsider er over målstreken er det ingen som tar deg imot med medalje og blomster. Den største anerkjennelsen du får, er at alt går tilbake til normalen og barnet oppfører seg som om ingenting har skjedd.

På utsiden av løypa står du som en olympisk mester i en gren verden tar for gitt og derfor ikke vier tilstrekkelig oppmerksomhet. 

Scenen som utspiller deg foran øynene dine etter at etappen er gjennomført, blir som et bevis på at det er verdt det. Hver gang.

Roen senker seg og harmonien brer seg rundt i rommet. Barnet har blitt møtt, sett og akseptert på sitt verste, og går videre med dagen som en litt mer rustet og styrket versjon av seg selv. For det er det som skjer når du lærer barnet at alle følelser er lov. 

Men når du har løpt denne etappen daglig i en uke, kjenner du til slutt hvordan det tærer på kroppen og fordi du har blitt venn med dine egne følelser, rømmer du ikke lenger fra dem.

Du ramler sammen i en haug med tårer, snørr, kvalme og utmattelse, mens du minner deg selv om at noen etapper er mer krevende enn andre og alt er en fase.