Hadde en kinobillett eller blomsterbukett forhindret min utbrenthet? Hadde jeg fremdeles stått i klasserommet og elsket hverdagen med elevene om jeg bare hatt fått litt mer belønning for at verken barna mine eller jeg aldri var noe særlig syke?

Eller var det kanskje det at jeg vurderte min egen verdi ut ifra effektivitet og samvittighet til å alltid være der for andre, som gjorde at jeg glemte å være der for meg selv og til slutt måtte holde meg fast i kontorstolen så jeg ikke skulle besvime av å snu hodet mitt for raskt til siden?

Overalt leser jeg nå saker om kommuner som ønsker å belønne ansatte med lavt sykefravær og jeg kjenner behovet for å snakke ut om hvor skadelig det fokuset er.

Søknadstallene til læreryrket stuper, sykemeldingsstatistikken stiger og 1 av 5 lærere jobber ikke lenger i skolen (kilde: utdanningsforbundet.no). Jeg er selv en representant for den statistikken. Først som sykemeldt, nå som lærer som ikke lenger jobber i skolen.

Jeg bærer ingen skam rundt dette og som et resultat av at jeg har snakket åpent om min egen situasjon på sosiale medier, finnes det en tråd på Twitter der jeg blir hengt ut som et eksempel på alt som er feil med velferdssamfunnet og sykemeldingsordningen. Anonyme profiler latterliggjorde meg for at jeg danset og feiret at jeg endelig klarte å levere alle tre barna en morgen fordi jeg hadde vært så psyk at jeg ikke hadde klart dette på mange måneder. Kommentarfeltet fyltes med hat og en mann skrev blant annet «Slutt å ansett kvinner, så forsvinner problemet».

Lykke til med å drive en skole uten å ansette kvinner. Eller en barnehage, eller et sykehjem. I dagens arbeidsmarked er omsorgsyrker fremdeles kvinnedominert. Det er også der sykemeldingsstatistikken er høyest. Hvorfor ser vi ikke på hvordan vi kan endre dette med aksept og anerkjennelse? Hvorfor forsøker vi fortsatt desperat å jobbe imot noe som kan være med å snu om på hele sykemeldingsstatistikken?

Arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Derfor vil den maskuline tilnærmingen fortsatt være å foretrekke. Den tilnærmingen som belager seg på en 24-timers syklus, der hver enkelt bruker batteriet sitt på dagen, lader på natten og er klar for en ny dag når alarmen ringer. Forskning viser derimot nå at dette ikke gjelder for alle og enhver. Endelig har vi kommet dit, at det er påvist at kvinner har en annen syklus enn menn, som handler om mer enn bare at vi har mensen en gang i måneden. Syklusen vår påvirker overskudd, konsentrasjon og generell trivsel mer enn vi har vært klar over før og dette blir fullstendig nedprioritert og oversett i dagens arbeidsmarked.

Konsekvensen av dette, er dessverre at mange kvinner går med alvorlige plager og lever med diagnoser vi først nå blir kjent med. Når kvinner blir tvunget inn i systemer som jobber strategisk mot deres natur, vil kroppen til slutt gi signaler på at det ikke er bærekraftig. Men vi er ikke trent til å lytte til egne symtpomer, for det fins så mange tabletter for alt, så vi blir heller bedt om å ta med resepten til apoteket, svelge noen smertestillende og møte opp for ikke å bli en del av statistikken, eller kanskje i håp om å få en kinobillett? Beskjeden får vi ikke nødvendigvis av lege, ref saken der en fastlege sier at hun oftere må be pasienten om å hvile, enn å overbevise vedkommende om at hun ikke trenger en sykemelding. Beskjeden får vi av samfunnet og hva vi velger å anerkjenne, belønne og løfte fram. Den økende trenden om belønning og straff underbygger denne beskjeden betraktelig.

Straff og belønning har for lengst blitt ulovlig som en strategisk fremgangsmåte i klasserommet. Når du velger å belønne noen, må du ha en pedagogisk tilnærming til det, og passe på at det varierer hvem som blir belønnet eller løftet fram, for eksempel ved å belønne innenfor varierte fag eller innenfor ulike temaer. Dette fordi elever har ulike styrker, og vil være god i ulike ting.

Belønningssystemet som eneste kilde til å oppnå ønsket utvikling, er utdatert og skaper bare mer misnøye og mistrivsel, samt frykt og skam for de som ikke klarer å leve opp til kravene for de ulike godene. Dette gjelder voksne, så vel som barn.

Samfunnet belønner effektivitet framfor alt annet. Mennesker som tar vare på egen helse, som sier nei, legger inn hvile på daglig basis og bruker god tid på hver oppgave de gjennomfører, blir ikke anerkjent på samme nivå som de som alltid sier ja, aldri er borte, som jobber lynraskt og i tillegg er med på alt det sosiale arbeidsplassen arrangerer. Dette bidrar til at mange tvinger seg inn i sistnevnte kategori, fordi det er det som er å anse som riktig og best. Jeg snakker av erfaring, for ubevisst lot jeg meg påvirke at den konstante gjøre-mentaliteten, og det var det som gjorde at jeg til slutt slo meg selv i fjeset for å slutte og gråte før jeg gikk elevene i møte på morgenen.

I 2007 gikk jeg rett ut fra videregående og over til allmennlærerutdanning. Jeg er blant de siste som bærer tittelen allmennlærer, som vil si at jeg kan undervise fra 1.-10.trinn. Et par år senere justerte de utdanningen til å velge mellom 1.-7-, eller 5.-10. Jeg husker jeg var så glad for at jeg rakk å ha hele spekteret, fordi jeg enda ikke visste hvilke alderstrinn jeg ville jobbe med, jeg bare visste at jeg elsket studiet fra dag én. I livets første praksis var jeg bare 19 år og fikk høy puls og pustebesvær av å stå foran en klasse. Likevel elsket jeg det. Da de tre ukene var over, og jeg hadde undervist flere timer, fikk jeg en tilbakemelding jeg aldri kommer til å glemme: «Du er allerede lærer du. Du er som skapt for dette. Alt du trenger er mer teori og pedagogikk, men du er ment til å stå i et klasserom». Tilbakemeldinger som dette fikk jeg også på muntlige eksamener og jeg husker han ene som sa så mye fint at jeg spurte om han kunne gjenta det, så jeg kunne ta det opp og ta med på intervju. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det føltes som at jeg hadde funnet mitt kall.

Spol 12 år fram i tid, så sier en kollega til meg «Det er trist å se deg gå. Du har noe man ikke får gjennom utdanning, du er født med det.». Dette sa han, med dobbelt så mange års erfaring fra klasserommet som meg, i det jeg forlot skolebygget for siste gang.

Hva skjedde?

Var det mangel på belønning for lite sykefravær som gjorde at jeg til slutt gråt daglig, hev etter pusten, glemte avtaler og ikke klarte å planlegge timene mine lenger?

Eller var det mangel på egenomsorg i et omsorgsyrke der det er forventet av alle at du er på ditt beste hele tiden og stiller opp med hele deg fra du kommer til du går?

Mange tror at jeg ble utbrent som et resultat av å få tre barn på fem år. Sannheten er at symptomene kom allerede i 2019, året etter jeg hadde jobbet mitt første år som mamma. Jeg gjorde ingen justeringer i kravene jeg satte for meg selv, som vil si at jeg var der for elever, foreldre og kollegaer på akkurat samme måte som jeg var før jeg fikk barn. Jeg hadde fortjent både diplom, blomster og kinobillett for det året der, for med unntak av én runde omgangssyke, hadde jeg tilnærmet ingen sykedager. Verken for meg selv, eller hjemme med sykt barn. Sistnevnte visste jeg mange hadde bekymret seg for, der jeg kom som nyansatt og nybakt mor, for «alle» vet at småbarnsforeldre er mye hjemme på grunn av feber, oppkast og forkjølelse. Da dette ikke var tilfelle for meg, kjente jeg meg stolt. Som om jeg klarte noe ikke andre klarte. Parallelt med dette, snakket jeg høyt og tydelig om hvordan jeg skulle jobbe 100% samtidig som jeg var mamma og proklamerte hvor mye jeg elsket jobben min så ingen skulle tro at den falt lenger ned på rangstigen av at jeg nå hadde fått mitt eget barn å ta vare på.

Problemet var at det i kalenderen min ikke stod «egenomsorg» en eneste plass. Uten at jeg var klar over det, var jeg mest opptatt av hvor effektiv, flink og god alle andre oppfattet meg til å være, fordi det er det vi er lært til å anerkjenne. Selv om ingen ga belønninger for lite sykefravær verken på min skole, eller noen annen plass så vidt meg bekjent, var det denne atferden jeg var trent til å tro var best for alle. Som jeg skulle ønske at jeg hadde lært mer om behovene for hvile allerede her. Som jeg skulle ønske at planleggingsdager la inn tid til å lære oss å koble av, hvile, puste og bare være.

Istedenfor skulle vi alltid lære mer, utvikle oss mer og utforske nye metoder. Jeg har vært på så mange nyttige kurs, men kun én gang i løpet av min 12 år lange karriere, har jeg vært på et kurs om mindfullness. Jeg husker kurset, men jeg husker ikke at noen i ledelsen iverksatte noen tiltak for å gjøre dette til en del av vår arbeidshverdag. Det ble opp til hver og en av oss å gjøre hva vi ville med det, og selv om jeg hadde ambisjoner om å få det til, rakk jeg aldri fordi jeg ikke hadde tid. Kalenderen var for full og når ingen andre bestemte det for meg, lot jeg det vike, fordi jeg gjorde det samfunnet så ut til å sette mest pris på: være mer effektiv og gjøre mer av noe som kunne dokumenteres istedenfor.

Dokumentasjon er hjertet i skolen. Dessverre er det også roten til alt vondt, selv om det kan virke til å skulle være for elevenes beste. Når alt skal kunne dokumenteres, er det mye av essensen med skolehverdagen som forsvinner. Jeg elsket å observere elevene i sosiale interaksjoner, mer enn jeg likte å rette antall riktige og feil på prøver. Ambisjonen min var å gjøre norskfaget til noe morsomt og gjøre lese- og skriveøving til favorittimene. Ikke fordi de skulle få alt rett på diktat eller skrive tekster helt uten feil, men fordi det er kilden til livsmestring å kunne formulere seg godt, og både forstå og gjøre seg forstått. Alle fag i skolen blir vanskelig uten tilstrekkelig lese- og skriveferdigheter, likevel er norsk det faget mange elever syns er kjipest. Personlig elsket jeg det, både som barn og som voksen. Men det krever mye engasjement, kreativitet og overskudd å kunne gjennomføre inspirerende norsktimer, eller lese elevtekster med intensjon om å gi motiverende tilbakemeldinger.

Dette engasjementet og overskuddet var det første som forsvant hos meg der jeg forsiktig tråkket inn i utbrenthet uten kunnskap om at det var det jeg viste tegn til da jeg sa til mannen «I dag er første dag du ikke kan spørre meg hvordan jeg har hatt det på jobb, for da begynner jeg bare å grine». Vi satt ved middagsbordet og jeg hadde alltid noe morsomt, spennende eller fint å fortelle fra arbeidsdagen min. Ikke fordi jeg tvang meg selv til å finne noe, men fordi det var lett. Jeg elsket å møte elevene, undervise, planlegge og følge opp.

Derfor gjør det vondt å se tilbake på hvordan jeg desperat forsøkte å overbevise meg selv om at symptomene jeg fikk bare skulle forsvinne av seg selv. At de skulle gå over bare «det» eller «det» ble bedre. Eller kanskje de hadde forduftet om jeg fikk et diplom jeg kunne ha på veggen som en påminnelse om at jeg aldri satte meg selv først og bare prioriterte å være der for alle andre døgnet rundt?

Kanskje hadde jeg fortsatt hatt klasser som jublet over at vi hadde lesetime eller som gledet seg til rettskrivingskurs fordi de syntes det var gøy å lære om doble konsonanter, sammensatte ord og ulike måter å formulere seg på? Kanskje et gavekort eller en blomsterbukett hadde forhindret symptomene mine å utvikle seg?

Eller kanskje hadde det hjulpet om ledere rundt i det ganske land investerte i metoder for å lære sine ansatte å koble av i løpet av en arbeidsdag? Kanskje det ville bidratt til mer energi og overskudd at ansatte slapp å løpe ut fra et møte der de potensielt ender med å sende en bekymringsmelding, for bare å sette seg i bilen for å hente i barnehagen?

I mitt tilfelle beskyttet kroppen meg ved at jeg ikke lenger så elevene på det nivået jeg gjorde før. dialogen jeg hadde med foreldrene var ikke lenger av samme kvalitet og jeg fikk angstanfall av å åpne mail i frykt for at noen foreldre skulle be meg følge mer med på barnet deres. Jeg hadde ikke kapasitet. Kroppen min orket ikke. Klarte ikke. Likevel nektet jeg meg selv å ta ut full sykemelding, for samfunnet fortalte meg at det var så bra å være litt i jobb og de som var fullt sykemeldt brukte så lang tid på å komme tilbake. Jeg var ikke en sånn, derfor tviholdt jeg på min graderte sykemelding. Dette til legens store glede og arbeidsplassens store fortvilelse. Det endte med at jeg fikk beskjed om at jeg burde vært fullt sykemeldt for lenge siden, at jeg ikke skulle vært kontaktlærer det siste halvåret og at jeg hadde villet mer enn jeg hadde klart.

Først etter DEN samtalen gikk jeg ut i full sykemelding og brukte flere måneder på å fjerne meg fra skammen rundt hvem jeg hadde vært på arbeidsplassen det siste året. Jeg var heldig å få tildelt timer på psykisk helsevern, som er et gratis tilbud i kommunen. Kvinnen jeg møtte der, var avgjørende for at jeg klarte å finne tilbake til meg selv igjen. Det var først etter mange timer hos henne at jeg endelig klarte å levere alle tre barna en morgen og feiret med å danse 20 sekunder på kjøkkenet, samtidig som jeg filmet det og delte min bragd med følgerene mine, uten å ane hvilken rekkevidde videoen ville få og hvilken vrede det ville utløse hos anonyme menn.

Allerede etter mitt første møte med henne, tok jeg med meg konkrete råd inn i hverdagen og jeg skulle så inderlig ønske at slike som henne kunne holdt foredrag på arbeidsplasser der de ansatte trenger å lære seg hvordan ta vare på seg selv i en hektisk hverdag.

Så kanskje det er noe kommunene kan bruke pengene sine på istedenfor å kjøpe gavekort, skrive ut diplomer eller gi blomster til de som pusher seg selv til randen?