I over ti år har mannen min reist på turer og vært flink til å dekke sine egne behov.

Han har

• hatt hobbyer
• vært sosial
• brukt penger og tid på ting som gir ham energi og glede

Og det har jeg heiet på, men et sted underveis begynte det å vokse noe i meg.

En stille, indre bitterhet.

Det er lett å tro at bitterhet handler om å være urimelig eller smålig. Men for meg har bitterheten vært en varsellampe. Den kom ikke fordi jeg ikke fikk lov til å gjøre det samme som ham – jeg har aldri blitt nektet å dra på turer eller prioritere meg selv.

Det handlet om noe annet.

Det som slo meg, var at jeg rett og slett aldri hadde tenkt tanken på å ta meg den samme friheten. Jeg hadde ikke tillatt meg selv det. Ikke satt meg selv i kalenderen. Ikke sagt høyt:

• Jeg vil
• Jeg skal
• Jeg trenger dette

Og midt i alt hadde jeg glemt at jeg også hadde lov til å fylle på.

Kanskje er det ikke så rart. Kroppen min har vært i konstant beredskap i mange år. Tre barn på fem år, amming, nattevåk og det emosjonelle ansvaret som ofte følger med.

Det gjør noe med overskuddet.

Og samtidig: Når partneren din lever sitt liv som før – og du selv kjenner at du forsvinner mer og mer – så gjør det noe med deg. Ikke fordi den andre har gjort noe galt, men fordi mønsteret blir skjevt.

Mønsteret jevner seg ikke ut av seg selv. Tro meg, jeg har ventet på at det skal skje, som om det på magisk vis skulle endre seg over natten.

Det skjedde ikke. Ikke før jeg ble bevisst forskjellen og så hvordan jeg kunne justere skjevfordelingen selv.

Og nå! Først nå - etter så mange år - begynner jeg å kjenne meg som meg selv igjen.

Minstesøster nærmer seg tre år og forskning viser at det kan ta inntil fem år før en kvinne finner tilbake til identiteten sin etter en fødsel. Endelig kjenner jeg at jeg nærmer meg. Jeg har begynt å sette meg selv i kalenderen, selv om det fortsatt stikker litt inni meg hver gang. Det føles uvant. Litt skamfullt, til og med. Som om jeg må be om tillatelse.

Men det må jeg ikke!

Det er ingen som krever det av meg.

Det er jeg selv som har båret på den overbevisningen.

For noen måneder siden sa jeg:

«Jeg skal til Grebbestad i juli.»

Og nå har jeg sagt:

«Jeg skal tilbake neste år.»

Ingen forklaring. Ingen unnskyldning. Bare en luke i kalenderen – til meg.

Hvis du kjenner på den samme indre konflikten– følelsen av å ha satt deg selv på pause for lenge – så vil jeg bare si:

Du trenger ikke vente på tillatelse.

Du trenger ikke vente på overskudd.

Du trenger ikke at noen sier "nå er det din tur".

Du kan begynne med å si det selv.

Sett deg selv i kalenderen.

Det er lov. Og det er ikke egoistisk – det er nødvendig.