Jeg er så fascinert av hvor mange foreldre som tidlig overbeviser seg selv om at: Det er viktig at barnet lærer seg nei.

Da jeg ble mamma for første gang i 2017 jobbet jeg febrilsk med å finne balansen mellom å ta til meg råd, og gjøre det jeg selv kjente i meg at var riktig. Noe av det jeg bevisst valgte vekk, var å si "nei". 

Tro det eller ei - jeg har barn som tåler å få et nei i dag, og som vet hvor grensene går.

Men det er ikke fordi jeg sa mye nei da de var baby.

Hvorfor er vi mer opptatt av å lære barnet nei, enn vi er å tilrettelegge for et miljø som sier ja? Vil vi ikke heller ha et miljø som inviterer til utforskning, lek og utvikling enn et miljø som gir barnet begrensinger og avslag?

Ta stikkontakter for eksempel.

Nye hus har gode sikringer for dette - det hadde i alle fall vårt. Og nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: jeg sa aldri nei til barna mine når de viste fascinasjon for de støpslene i veggen. Resultatet? De gikk veldig fort lei. Det tror jeg gjelder alle barn, men jeg tror de som er veldig opptatt av å si "NEI!" til dette, tror at de "har lært barnet å ikke leke med stikkontaktene".

Barna mine lærte det helt av seg selv, fordi det bare er en naturlig del av utforskningen deres å oppleve verdenen. De utvikler seg raskt og vil oppleve nye ting fra en dag til en annen. Jeg fulgte med på dem når jeg krabbet rundt, men holdt bevisst munn når de nærmet seg stikkontaktene. Faktisk tør jeg påstå at de ikke kunne brydd seg mindre etter bare noen få dager fra fascinasjonen oppstod.

Det er en del av oppskriften deres. Så fort de kan bevege seg, må de selvsagt bort til alt de har sett mens de har ligget stille og en naturlig refleks for dem er å pirke, stikke, dytte og fikle med det de finner. 

Det samme gjelder pyntegjenstander. Så mange lysestaker, vaser og skåler som av prinsipp bare blir stående, fordi "barnet må lære og la det stå". En åtte måneder gammel baby som akkurat har lært å dra seg selv opp etter bordet, vil av helt naturlige årsaker være interessert i å strekke hånden sin bort til skåla som står innenfor rekkevidde. Barnet selv opplever enorm mestring, men blir møtt med "nei" fordi det er feil gjenstand å strekke seg etter. Kanskje flytter du på den, men barnet strekker seg fortsatt etter. Du flytter den enda en gang mens du blir tydeligere i ditt nei og etter tre ganger er du blitt ganske oppgitt og skjønner ikke hvordan barnet ikke forstår dette. "Det skjer hver gang" sier mange.

Nettopp. Det skjer hver gang - fordi barnet ser noe det vil ha og instinktivt går etter det. Istedenfor å bli irritert, bør du juble og feire milepælene til barnet ditt.

Når ble vi mer opptatt av vi skal lære barnet alt mulig framfor å se på det som en mulighet for at barnet skal lære oss noe?

Det var ikke før i tredje permisjon at jeg virkelig observerte disse prosessene med lupe. Jeg syns det var utrolig interessant, og skulle ønske jeg hadde gjort det fra første gang jeg ble mamma. Noen ganger kunne jeg få skikkelig dårlig samvittighet for ting jeg hadde gjort eller sagt i tidligere permisjoner. Det fikk jeg åpenbart ikke endret, så jeg valgte heller å være glad for at jeg fikk muligheten til å gjøre ting annerledes den tredje og siste gangen.

Til eksempel satte jeg leker som var trygge og enkle for henne på bordet, istedenfor å ha helt tomt bord, som jeg hadde med de andre to.

Jeg har aldri vært veldig opptatt av å ha knuselige pyntegjenstander, så det var ikke voldsomt mye å rydde vekk da jeg fikk barn, men jeg hadde med vilje ikke lysestaker på bordet i den perioden de var interessante. Mens med minstesøster la jeg leker oppe på bordet. Dette gjorde jeg for å gi henne en ekstra utfordring og belønning når hun først hadde greid å løfte seg opp på egenhånd.

Barn drives av mestring. Det de får til ønsker de å gjøre mer av. De første årene er de som svamper og utvikler seg i en enorm hastighet.

Kan vi gjøre en kollektiv innsats for å legge mer til rette for denne utviklingen, og skape et innbydende miljø framfor at vi av prinsipp skal holde huset like pyntet og stilrent fordi "barnet må lære seg et nei"?