Vi har valgt å selge huset og kjøpe oss noe mindre, et annet sted på feltet her, og jeg vil gjerne dele noen tanker, følelser og refleksjoner rundt det.

I 2016 var vi på visning - på en sementblokk. Huset så vi bare på bilder, og selv om huset i seg selv var flott og fint, var det tomta som solgte oss. Jeg stod på sementblokka, der jeg nå sitter i stua mi, og så på den skyfrie himmelen. Sola strålte mot oss, fuglene kvitret og alt i meg ropte bare "Jaaaa, her skal dere bo!"

Vi kastet oss i bilen og rant inn dørene på banken bare en halvtime før de stengte. Det var vinterferie, og mange av rådgiverne hadde fri - med unntak av ei dame. Ei dame som åpnet dørene for oss og hørte hva vi nettopp hadde sett på.

Kort fortalt innvilget de lånet, og kun få dager senere signerte vi kontrakten. Den følelsen var helt vill! På det tidspunktet eide vi hver vår leilighet, og ingen av oss hadde sett for seg å kjøpe et hus bare ett år inn i forholdet. Men alt klaffet og valget var derfor enkelt.

Fordi det var et nybygg, måtte vi vente lenge med å flytte inn - men vi fikk til gjengjeld være med i hele prosessen. Vi valgte fronter på kjøkkenet, tilvalg som lys, gulv og farger på veggene. Vi hadde et budsjett å forholde oss til, og derfor turte jeg ikke engang å se på tilvalgene for badet - for der visste jeg at hundretusenlappene kom til å fly veggimellom om jeg først begynte å drømme meg bort.

Vi gjorde noen endringer og ellers var vi fornøyde med det de satte opp som forslag. Hver uke kjørte vi de tjue minuttene for å se huset sakte, men sikkert vokse seg opp fra én etasje til to, fra å bare være vegger, til å ha vinduer og til slutt fra å være helt åpent til å få tak! På dette tidspunktet hadde vi hund, så vi gikk ofte tur i skogen her. Vi gledet oss så veldig!

Hvorfor har vi nå solgt det?

Nyheten kom som et sjokk for veldig mange. Og det skjønner jeg godt - for hadde du sagt dette til meg for bare ett år siden, hadde jeg ledd høyt. Dette var jo huset vi skulle bli gamle i!

Men du husker kanskje at jeg har sagt at jeg trodde jeg skulle bli pensjonist i læreryrket også? Er det noe jeg har lært, så er det at fremtiden er flytende og at endring ikke er farlig.

Uten at jeg har vært klar over det, har jeg gradvis distansert meg fra huset. Det har ikke føltes like mitt, like fint, like bra, like godt her på mange måneder. Og det er ikke fordi det er noe galt med huset, men fordi jeg har endret meg så mye at jeg var klar for noe helt nytt.

Ironisk nok er ikke det vi har kjøpt, nytt i det hele tatt - det er ganske gammelt, men det er nytt for oss - og det var det jeg trengte nå.

Da mannen foreslo dette som et alternativ for noen måneder siden, tror jeg både han og jeg ble overrasket over hvor positiv jeg var fra første sekund. Han hadde nok tenkt at prosessen skulle ta lenger tid, at vi skulle la ideen modne og vente på det, men litt som da jeg stod på sementblokka her og kroppen bare ropte JAAA, gjorde den det samme nå - utrolig nok.

Ett objekt var allerede på markedet og jeg falt uventet pladask for tomta. Huset var fint, men ikke noe mer spesielt enn et annet hus, men tomta var virkelig unik - så jeg flyttet mentalt inn med en gang. Der var vi derimot ikke helt på bølgelengde, og ga oss i budrunden rett før den ble vår.

Jeg skal ikke lyve - det var kjipt. Jeg gikk gjennom en liten kjærlighetssorg. Om ikke annet, fikk jeg virkelig bevist for meg selv, og mannen, at jeg var klar for å flytte.

Derfor var jeg ikke vond å be da et nytt objekt kom på markedet noen uker senere. Igjen var det tomta som tok meg. Her vi bort, er det mange like hustyper, så det er begrenset hvor unikt det får blitt, men tomtene er det mer variasjon på. Vi bor på en - etter min mening - magisk tomt, og ville ha det magisk på nytt sted også. I tillegg kjøpte vi både trampoline og basseng i år, som vi var nødt til å ha plass til. Det er ikke alle hager til små hus som har plass til de to tingene, i tillegg til at det skal være en sittegruppe der, men dette objektet hadde det - og jeg ble solgt på visning.

Her hadde vi lært mye fra forrige runde og vi ble enige om hvor taket på budet lå. Brått la vi inn budet som var vårt tak, og det ble stille i andre enden. Kunne det være sant? Var det ikke flere som ville gå høyere? Er det vårt nå?

ÆÆÆÆÆ JAAAA!

Shit - hva har vi gjort??? Det var det første jeg tenkte morgenen etter. 

Men like fort som den følelsen kom, gikk den over til HERLIGHET JEG GLEDER MEG!

Og nå som jeg skriver dette, er det bare fire uker til vi offisielt eier vår andre bolig. Eller faktisk er det tredje, for vi eier en leilighet som vi leier ut også, men vårt andre felles hjem.

Det er innmari gøy å tørre og gjøre noe annerledes - for det er ikke til å stikke under en stol at mange har lurt på hvorfor vi gjør dette. Hadde vi gått fra hverandre? Hadde vi ikke råd til å bo her?

Men sannheten er at de siste par årene har lært meg utrolig mye om hva som virkelig betyr noe, og nå er tiden inne for å frigjøre kapital og få mer penger til å fylle hverdagen med opplevelser. 

Jeg kunne gått tilbake til full lærerjobb allerede i morgen, og det økonomiske ville vært null problem, men slik situasjonen er nå, ønsker jeg å bygge opp min egen virksomhet for både min egen helse sin skyld, og for familiens frihet. Hverdagen jeg kan gi barna nå, kan ikke måle seg i penger.

Men helt hjemmeværende ønsker jeg ikke å være, derfor jobber jeg kontinuerlig med å få egen bedrift opp på beina. Og ettersom jeg er en relasjons- og kommunikasjonsveileder som ingen kjenner noe særlig til, har jeg opprettet både blogg og podkast (Livets berg og dalbane) for at du skal bli kjent med både stemmen min og stilen min. På den måten kan du kjenne om mine tjenester er noe som matcher dine verdier og din energi - så tar du kontakt når tiden er inne. (Det kjenner du forresten, magefølelsen vil fortelle deg det). 

La dette være ditt tegn til å stole på at alt ordner seg - og at endring ikke er farlig. Skummelt, ja! Men ikke farlig.

Jeg gleder meg til å dele mer av prosessen - og ikke minst bilder fra det nye huset. Veldig glad for å ha deg her <3