"Jeg skal på jobb om en times tid" sa jeg til mannen min en morgen i mai. I samme sekund som ordene forlot tungen, og svevde ut i rommet som en sky av sannhet, begynte kroppen å reagere.

Pulsen steg umiddelbart. Jeg måtte ta et steg fram så jeg kunne holde meg fast i kjøkkenbenken. Pusten endret seg drastisk og jeg kjente hjertet pumpe. 

Jeg beveget meg rundt hjørne av benken og begynte å lage meg en toast. Mens jeg smurte skivene, ristet jeg på hendene. Jeg måtte fysisk løfte dem og riste dem, som om jeg trodde at ubehaget ville forsvinne av det. 

"Går det bra eller?" spurte mannen min der han observerte alt fra spisebordet. Han hadde hjemmekontor og for første gang fikk han se det jeg hadde prøvd å forklare lenge.

At kroppen reagerer på en måte jeg ikke har kontroll over.

"Nja, jeg vet ikke helt. Det er veldig ubehagelig, men det går sikkert over" svarte jeg mens jeg lukket toastjernet og ventet på lunsjen min.

På vei bort til sofaen for å spise, ringte jeg venninna mi for bare å snakke litt om løst og fast. Etter et kvarters tid, spurte hun hvordan det gikk. "Joda, jeg skal på jobb om ikke så lenge" sa jeg. Stemmen må ha avslørt meg, for hun ble stille i andre enden, før hun svarte:

"Du må ikke vet du"

Da brast jeg i gråt, mens jeg sa "Jeg trengte bare å høre deg si det". Tårene rant, og jeg kjente en enorm lettelse.

Jeg hadde vært sykemeldt i trekvart år, og hadde den siste tiden følt meg friskere enn på lenge. I samtale med terapeuten min, fikk jeg tydelig beskjed om ikke å gå tilbake før jeg var helt klar.

Nå følte jeg meg klar og det var jeg som ba legen om å friskemelde meg 20%.

Arbeidsgiver hadde gitt meg en veldig tilpasset timeplan, og jeg hadde allerede vært på jobb to timer dagen før, der eneste oppgave var å

• være fysisk tilstede i klasserommet i 45 minutter
• være på kontoret resten

Jeg ble tatt varmt imot av både kollegaer og elever. Likevel manglet jeg den gode følelsen, som jeg hadde trodd skulle komme.

Den følelsen av å endelig være tilbake. Følelsen av at entusiasmen skulle blomstre og jeg skulle kjenne det trygt, fint og godt å være i klasserommet igjen.

Dessverre ble det ikke sånn.

Jeg satt på en stol bakerst i hjørnet av rommet og kjente svimmelheten komme snikende. I sakte film snudde jeg hodet, og tenkte: "Hva i alle dager er stressende med det øyeblikket her? Absolutt ingenting. Jeg har ikke noe ansvar, ingen oppgaver, ingen spørsmål, ingenting. Og likevel reagerer kroppen som om jeg er superstressa".

På kontoret satt jeg bare på stolen min, og forsøkte å oppføre meg normalt. Jeg tror kamuflasjen fungerte dårlig, og innbiller meg at jeg så ut som et blekt spøkelse som klistret på et smil.

Da jeg var ferdig for dagen, kom ene lederen min og så på meg med et varmt blikk, før hun spurte hvordan det hadde gått.

"Jeg klarte det" svarte jeg.

Hun smilte og holdt det varme blikket da hun svarte:

"Du klarte det".

Det er godt å føle seg sett og forstått når du ikke helt forstår selv. Jeg tror derfor ikke hun ble overrasket da hun dagen etter fikk en melding om at jeg ikke klarte å møte opp, og at det tikket inn en revidert sykemelding med 100% ut skoleåret.

Dette blir min siste post om veien mot oppsigelse, fordi det var i dette øyeblikket, med angstanfall på kjøkkenet, at jeg skjønte tiden var inne for å gjøre noe helt annet. Kroppen ga tydelig beskjed om at læreryrket ikke var riktig for meg lenger, mannen hadde sett det og sa seg enig i at det ikke var verdt å pushe mer. 

Ikke at jeg trengte hans godkjenning, men som partnere, er det godt å stå sammen i sånne store avgjørelser. 

Jeg førte en god dialog med både legen, terapeut og nav gjennom prosessen og vi ble enige om at "oppsigelse av helsemessige årsaker" var på sin plass.

Å si opp en jobb du trodde du skulle bli pensjonist i, er vondt. Derfor tok det meg veldig lang tid å skjønne at det var det som var riktig å gjøre. 

Det er en del av identiteten din.

"Jeg er lærer" hadde jeg sagt i 12 år. Jeg bar tittelen med stolthet og tok oppgaven på største alvor. 

Gjennom årene har jeg skapt gode relasjoner til både barn og voksne. Jeg kommer aldri til å glemme han gutten som kom løpende mot meg, da jeg hadde min siste arbeidsdag etter et vikariat. Han ga meg en stor klem før han så på meg med blanke øyne og sa:

"Du er den første som har spurt meg hvordan jeg har det"

Eller faren som sa til sønnen sin: "Du aner ikke hvor heldig du er, som har denne læreren. Jeg hadde aldri en lærer som så meg sånn da jeg gikk på skolen og brydde seg om meg slik hun gjør for deg"

Eller brevene jeg fikk av jentene jeg sendte til ungdomsskolen etter fire år.

"Uansett hvor ufine vi har vært, har du møtt oss med godt humør og vist oss respekt"

Tårene triller her mens jeg går en tur nedover memory lane. 

Å være en så viktig brikke i noen sitt liv, er utrolig givende. Det er sterkt, godt og fint. Du vet aldri hva barna husker som voksne. Hvilke episoder du som lærer spilte en ekstra viktig rolle i deres liv. Kanskje får du aldri vite det, kanskje møter du de på et senere tidspunkt og får en historie som gjør deg helt varm.

Jeg husker selv læreren min fra ungdomsskolen, som det beste menneske på jord. Hver dag følte jeg meg trygg, sett og anerkjent. Mange har vonde minner fra ungdomsskolen, jeg husker det som en av de beste tidene i livet. Mye på grunn av en stabil, varm og tydelig klasseleder.

Derfor ble det helt feil å fortsette i den jobben, når engasjementet ikke lenger var på topp. Det føltes ikke riktig ovenfor verken elevene eller foreldrene deres.

• Jeg fulgte ikke opp enkeltsaker slik jeg en gang gjorde
• Jeg forholdt meg ikke like rolig i klasserommet
• Jeg så ikke elevene slik jeg pleide
• Jeg hadde ikke overskudd til å lage de gode, gjennomførte undervisningsoppleggene lenger

For 200 år siden ble det ansett som et kall, å være lærer. Kvinnene som jobbet på skolen, fikk ikke lov til å ha partner eller barn, rett og slett ikke et liv utenom, fordi det ville forstyrre deres evne til å gjøre en god jobb på skolen. De bodde ofte på skolen, og viet hele livet sitt til jobben.

Det er fortsatt et kall. En livsstil.

En livsstil som jeg elsket, helt til det gikk på bekostning av min egen helse. 

Enhver må gjøre det som er riktig for seg, men ingen har godt av at en lærer fortsetter i yrket, uten å ha et ønske, engasjement og glede av å være der. 

Derfor var det riktig av meg å gi fra meg stillingen til en som var på det stedet jeg en gang var.

"Nå begynner vi å se konturene av læreren vi ansatte" fikk jeg høre da jeg iherdig prøvde å overbeivse andre om at jeg var glad for å være tilbake etter permisjon.

Det ble med konturene, men fargene som fylte portrettet forsvant og jeg håper at den som fikk min stilling fyller den med regnbuer og fyrverkeri, for det fortjener et hvert klasserom.

Tusen takk for tiden i skolen, til alle jeg har fått gleden av å møte på min vei.

Nå fortsetter jeg på en sti jeg aldri trodde jeg skulle gå på - som selvstendig næringsdrivende. 

2024 er året jeg endret fullstendig retning og jeg gleder meg til å ta fatt på 2025 som egen sjef og gjøre det til et magisk, lærerikt og morsomt år.