"Hvorfor er du bare 30% sykemeldt?" 

Spørsmålet fra terapeuten kom umiddelbart etter hun hadde lest opp henvisningen fra legen. Etter å ha hørt mine egne ord bli oversatt til legespråk, var jeg litt overrasket over hvor alvorlig det ble fremstilt. Var denne beskrivelsen virkelig av meg?

Likevel svarte jeg entusiastisk, mens jeg smilte bredt: 

"Det går sååå fint, fordi jeg eeelsker jobben min!"

Det var helt sant. 

Eller.

På dette tidspunktet trodde jeg i alle fall på det selv.

Men terapeuten så raskt at jeg prøvde å overbevise både henne og meg om at jeg snakket sant, uten å vite at jeg nektet å innse realiteten.

Det er vanskelig å formidle mitt eget stemmeleie i det desperate forsøket på å overbevise både meg og henne om at jeg elsket jobben min og derfor ikke trengte mer enn halvannen dag fri i uka til å hente meg inn igjen. Men jeg kan forsikre deg om at jeg la inn voldsom innsats, uten å lure noen andre enn meg selv. 

Jeg elsket jobben min, men det gikk ikke fint.

"Hvis du klarer å jobbe 70%, med disse symptomene her, da blir jeg imponert" sa hun. Øyenbrynene hennes var litt hevet og hun så på meg med et blikk som sa hun hadde en jobb å gjøre. For det var liten tvil om at jeg trengte å innse alvoret i min egen situasjon.  

Fornektelse er en del av sykdomsforløpet. For når du ikke har noen erfaring med å være sykemeldt på psykisk grunnlag, bruker du de vante strategiene og bare venter på at det skal gå over av seg selv.

Jeg aner ikke hva jeg ventet på at skulle gå over, men jeg var overbevist om at det ville skje med tiden.

Problemet er at psykiske sykdom ikke går over på samme måte som at du trener opp et skadet ben.

I 2015 opererte jeg kneet mitt og ventet utålmodig på beskjed fra fysioterapeuten min om at jeg fikk lov til å jobbe igjen. Jeg husker da Nav ringte for å avtale tid for dialogmøte, og jeg svarte

"Jeg har kjempelyst til å jobbe jeg, men jeg får ikke lov enda."

Da svarte Nav at det ikke var noe vits med dialogmøte og at vi skulle snakkes på et senere tidspunkt om jeg ikke var på jobb innen en viss tid.

Det ble aldri behov for mer oppfølging, for jeg trente opp skaden etter oppskrift fra fysioterapeuten og var i ekstase da jeg kunne ta fatt på arbeidshverdagen min igjen.

Å trene opp et ben er mye mer konkret enn å trene opp et hode.

Metodene for å trene opp musklene, er

• velkjente
• utprøvde
• målbare

Metodene for å trene opp den psykiske helsa, er ikke like velkjente, utprøvde eller målbare. De er langt mer individuelle, samt at den kollektive aksepten av psykiske utfordringer, ikke er på samme nivå som å komme seg etter en fysisk skade.

Derfor er det avgjørende å ha erfarne, dyktige fagfolk i ryggen, som oversetter det du sier til fagspråk og skjønner alvoret, slik at de kan hjelpe deg på den måten du har best nytte av.

I mitt tilfelle tok det et par måneder før jeg forstod jeg at jeg var nødt til å gjøre noe annerledes.

Først på nyåret 2022, økte jeg sykemeldingen til 60%. Jeg fikk en åpenbaring og så tilbake på de siste månedene som en tidslinje, og tenkte:

"Hvorfor i alle dager gjorde jeg ikke dette før? Nå har jeg sløst med mange uker bare fordi jeg nektet å innse alvoret i min egen situasjon."

Terapeuten min anbefalte meg egentlig full sykemelding, men fornektelsen satt fremdeles sterkt, og jeg var fornøyd med å jobbe gradert. 

Det samme var legen, som var hellig overbevist om at alle hadde godt av å være litt i jobb.

Ettersom jeg nå skjønte at dette ikke gikk over av seg selv, begynte jeg blant annet å trene. Både hjemme i egen stue og på treningsstudio. 

Fordi jeg allerede delte innhold på Instagram, filmet jeg treningsøktene mine, som jeg publiserte med noen inspirerende og reflekterende tekster.

Jeg kjente virkelig at det hjalp å trene og at det gjorde godt. Dette ønsket jeg å formidle til følgerne mine, i håp om at noen ville bli inspirert og gjøre det samme. 

Ikke at jeg brått utga meg for å være en treningsprofil, men at jeg var

• en helt vanlig kvinne
• i en trøblete periode
• som brukte trening som en strategi til å bli frisk

Det føltes godt å bruke kroppen og prioritere trening i den fasen av livet. En halvtime, tre kvarter var nok, og jeg svevde nærmest gjennom dagen etter en effektiv økt. Innleggene jeg delte, var nok like mye for å holde meg selv ansvarlig til å møte opp, som det var for å motivere andre.

Lite visste jeg at dette skulle føre til følgende sitat fra en i ledelsen på arbeidsplassen min:

"Men du ser veldig frisk ut på sosiale medier da"

Jeg husker hvor i rommet jeg satt da denne setningen kom, og det var vanskelig å reagere med respekt. For jeg hadde mest lyst til å le, og svare

"Sa du virkelig det?"

Men som en pedagog med formidling som min hjertesak, svarte jeg noe sånt som

"Da jeg skjønte at jeg ikke ville bli frisk av å ligge på sofaen og se på Netflix, bestemte jeg meg for å bruke den tiden på å gjøre noe som er godt for meg. Jeg liker å dele, og håper jeg inspirerer andre til å ta gode valg når ting er tøft"

Jeg fikk høre at noen kollegaer hadde sett meg på sosiale medier, og snakket i gangene, og at vedkommende så seg nødt til å ta det opp med meg.

Profilen min var åpen. Jeg levde ikke et dobbeltliv. Jeg var ærlig om min egen situasjon i alle sammenhenger, og brått ble jeg mistenkt for å lyve på meg behovet for sykemelding fordi jeg delte noen knebøy og amatørmessige forsøk på markløft.

Er det rart folk ikke tør å stikke nesa ut av døra når de er sykemeldt?

Beskjeden fra legen og terapeuten var klokkeklar:

Gjør ting som er bra for deg, lad batteriene dine slik det er riktig for deg.

Aldri sa de at jeg skulle holde det skjult eller ikke snakke høyt om hvordan ting lå an. Snarere tvert imot var de positive til at jeg var åpen om situasjonen.

Samtalen om hvor frisk jeg så ut på some, fikk meg til å tenke på hva folk anser som greit/ikke greit, eller faktisk vurderer som brudd på loven. De oppfører seg i alle fall som at du gjør noe kriminelt når du tar andre valg enn hva de selv mener er innafor.

Ting som er sosialt akseptert å gjøre når du er sykemeldt:

• se på serier
• lese bøker
• strikke
• gjøre yoga
• gå tur i skogen

Ting som ikke sosialt akseptert å gjøre når du er sykemeldt:

• danse, og dele det på some
• trene, og dele det på some
• feire de små tingene, og dele det på some

Når jeg har delt refleksjoner rundt dette temaet, har jeg fått mange meldinger i innboksen fra kvinner som takker meg for at jeg er åpen og snakker ufiltrert om situasjonen. Mange har kjent på skam rundt egen sykemelding og vært livredd for å bli sett utenfor døra. Flere går omtrent i hi, fordi tenk hva folk vil si.

Jeg ELSKER å være en motpart til dette.

Jeg ELSKER å gjøre stemmen min kjent for de som både blir provosert og de som blir inspirert.

Jeg sluttet ikke å dele etter den samtalen med lederen min. Faktisk anså jeg det som viktigere enn noen gang å bruke stemmen min.

Min plattform er ekte, ærlig og personlig.

Historien min kan ingen ta fra meg, og meldingene jeg får om at min åpenhet har hjulpet andre til å

• ta egne symptomer på alvor
• fjerne seg fra skammen
• be om hjelp til å komme seg ut av en tøff situasjon

vil alltid veie tyngre enn utdaterte oppfatninger av hvordan du skal eller ikke oppføre deg når du har det vanskelig.

Det er til tider utfordrende å forstå andre sine valg, men det er ikke grunn for å dømme og mene at det de gjør er feil, bare fordi det viker fra dine egne prinsipper av hva som er riktig eller galt. 

Jeg heier på deg som tar deg selv på alvor, som gjør gode ting for deg selv og som kjenner din verdi, uavhengig av hva andre måtte mene, si eller syns.

Ønsker deg en nydelig dag.