I juni gikk jeg ut av bygget for siste gang og så tilbake på yrket jeg trodde jeg skulle bli pensjonist i.

Ifølge kommentarfeltene og holdningene jeg har observert, er jeg

• lat
• latterlig
• svak
• tragisk 

fordi jeg bare ikke

• skjerpet meg nok
• tok meg sammen
• klarte å fungere i en jobb som «vanlige folk»

Sannheten er at jeg tok meg sammen over en så lang periode at jeg til slutt leverte dårlig kvalitet på arbeidsplassen min. Så dårlig kvalitet var det, at jeg omsider ble kalt inn på kontoret og fikk en «lavterskel prat», som opplevdes mer som en tredjegangs advarsel.

La meg ta deg tilbake til start:

Som attenåring begynte jeg på lærerstudiet. Kun uker inn i studiet, var jeg helt forelsket i opplegget.

Jeg elsket høyskolen jeg gikk på, jeg digget studentene jeg gikk i klasse med og jeg syns alt vi lærte var skikkelig interessant.

Første gang vi var i praksis, fikk jeg nærmest panikk av å skulle stå foran i klasserommet. Temaet var eventyr, skolen hadde tilrettelagt godt for studenter og vi ble tatt vare på hele veien.

Jeg hadde aldri undervist en klasse før, og bare et halvt år tidligere hadde jeg feiret russetiden min, så jeg var desidert den yngste på hele studiet.

Panikken avtok og jeg gjennomførte timene jeg ble tildelt over perioden på tre uker.

Da livets første praksisperiode var over, fikk jeg det jeg vil kalle toppkarakter i muntlig form:

«Du er allerede en lærer du» sa praksislæreren min.

«Du trenger bare utdanningen og det teoretiske, men du er skapt for å stå i et klasserom».

Jeg var så stolt og jeg husker at jeg svevde ut fra praksisskolen og tilbake til høyskolen, helt overbevist om at jeg hadde funnet mitt kall.

På muntlige eksamener snakket jeg meg gjerne opp en karakter, for hvis jeg var usikker på det teoretiske og de kalde faktaene, formidlet jeg meg ut av usikkerheten med en troverdig tyngde – en egenskap det skulle vise seg å være lurt og ha i klasserommet.

I desember 2011 var 4 1/2 år med studier tilbakelagt og jeg fikk mitt første vikariat som kontaktlærer allerede januar 2012. Der svidde jeg blant annet marshmellows på skogstur og ellers gjorde jeg et hederlig forsøk på å være en god klasseleder for en klasse som hadde byttet lærer så mange ganger at de reagerte på hvor lenge jeg skulle være der, da jeg sa jeg skulle ha dem et halvt år.

Jeg var glad, fornøyd og entusiastisk - for jeg elsket virkelig jobben min og den nye hverdagen.

Påfølgende høst tok jeg siste tilleggstudie: tekstkultur og formidling. I utgangspunktet var dette studiet ment for lærerne som skulle jobbe i barnehage og førsteklasse, så jeg var den eneste fra allmennlærerutdanningen der.

Det var det minst teoretiske studiet i løpet av de årene jeg hadde gått på høyskolen, og hver eneste gang avsluttet vi dagen med en forestilling for klassen. Dette gjorde oss over middels trygge og bevisste på formidling. 

Vi ble også opptatt av:

• stemmeleie
• variasjon i innhold
• kroppsspråk
• påvirkningskraft
• hvordan skape engasjement hos mottaker

Jeg satt med en følelse av at alle som noen gang skulle jobbe med barn burde hatt dette studiet.

Jeg gikk ut fra den eksamenen med toppkarakter, samt tittelen «adjunkt med tilleggsutdanning» og jeg var klar for å jobbe fra første dag.

Faktisk fullførte jeg eksamen en fredag og var i nytt vikariat som kontaktlærer allerede på mandag. Dette var en tittel jeg trivdes svært godt med, og med unntak av en kort periode i 2017, var jeg kontaktlærer helt fram til juni 2024.

19.juni 2024 leverte jeg, til stor overraskelse for mange, oppsigelsen min og jeg kjøpte blomster til meg selv for å feire det modige valget. Dette innlegget skriver jeg altså som selvstendig næringsdrivende. En tittel jeg aldri hadde forespeilet meg skulle tilhøre meg.

Jeg sa opp jobben jeg trodde jeg skulle bli pensjonist i, fordi jeg ble syk. La meg forklare.

Jeg var overbevist om at jeg hadde funnet jobben jeg skulle ha for alltid.

Selv om jeg var åpen for å bytte arbeidsplass, var jeg sikker på at jeg skulle være lærer hele livet. Dette gjorde at jeg ikke skjønte alvoret da symptomene begynte å melde seg.

Jeg så ikke tegnene for det de var, jeg la de alltid på noe annet. Jeg husker godt den første dagen jeg satte meg til middagsbordet, så på mannen og sa: "I dag er første gang du ikke kan spørre hvordan jeg har hatt det på jobb, for da begynner jeg bare å grine". Dette bortforklarte jeg med at det var en tøff periode på jobb med utagerende elever, mange konflikter og mye å gjøre. 

I retrospekt ser jeg på sykdomsforløpet slik:

• Høsten 2019 var jeg nedstemt og svimmel, men jeg var også gravid, så det var sikkert hormoner.
• Våren 2021 gråt jeg hver eneste morgen og slo meg selv i ansiktet før jeg gikk ut av kontoret så tårene skulle slutte før jeg kom til klasserommet, men jeg hadde vært i permisjon, og jeg var ukjent med koronarestriksjonene, så det var sikkert derfor.
• Høsten 2021 glemte jeg avtaler, var enda mer svimmel og ble tungpusta av å gå inn inngangen, men mamma hadde nylig nesten dødd av hjerteinfarkt, så det var sikkert derfor.
• Våren 2022 ble jeg gravid igjen, og jeg fikk bekkenløsning allerede i uke 9, men klassen min sluttet på barneskolen den sommeren, og alle snakket om hvor viktig det var å være litt i jobb, så jeg tviholdt i det berømte halmstrået, og jobbet gradert.

Helt til lederen min tok meg inn på kontoret og sa «Jeg hører du kommer en del for sent.»

Da rakna det.

Jeg hulket.

Skammen jeg kjente på var enorm.

Vi pratet i en time, og jeg har sjeldent følt meg så langt nede.

Ubrukelig. Misforstått. Som en byrde. Uegnet.

Denne samtalen fikk jeg fire timer før jeg skulle holde avskjedstale for klassen min. Jeg gråt hele veien hjem og sminket meg ikke før en halvtime før jeg skulle dra, for tårene stoppet ikke. Klistret på et smil, tok en selfie og kjørte av gårde.

I talen fokuserte jeg på alt det gode vi hadde hatt sammen de siste fire årene.

Jeg smilte, men følte jeg løy.

Jeg hadde et inntrykk av at alle syns jeg hadde gjort en dårlig jobb og at jeg ikke burde vært kontaktlærer de siste månedene. Sistnevnte ble sagt i klartekst på samtalen jeg hadde fått timer før, så akkurat det stemte.

Etter å ha fått gaver og blomster og klemmer, gikk jeg ut av bygget og gruet meg til dagen etter. Jeg gruet meg til å se kollegaer og ledelsen i øynene.

Det var fire dager igjen til sommerferie, og jeg bet tennene sammen, skjerpet meg, tok meg sammen - alle frasene folk lirer av seg i samtaler om de som er i samme situasjon som meg.  

Påfølgende høst, gikk jeg ut i permisjon, og tok vare på meg selv på en måte jeg aldri har gjort før.

Jeg bygget meg opp, bit for bit og fant tilbake til meg selv.

I starten av permisjonen gikk det opp for meg hvor fraværende jeg hadde vært i permisjonen med mellomste, den jeg gikk ut i etter å ha vært nedstemt og svimmel høsten 2019.

Jeg satt i sofaen og koset på babyen min, da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde et eneste minnet av at jeg gjorde det med 2020-babyen min. Dette resulterte i en refleksjonsreise og sorg, kombinert med gleden av å få muligheten til å gjøre det hele på nytt med en helt annen tilstedeværelse.

Jeg gikk både på cos-kurs og til psykolog, fordi jeg var så sint på barna mine.

Vi hadde tre barn i alderen 0-5 hjemme, og jeg var en ildsprutende drage annenhver dag. Gjennom timer med samtaler, lærte jeg å møte mine egne følelser, håndtere mitt eget sinne, slik at jeg kunne møte barna mine på en bedre måte.

Sakte, men sikkert, våknet jeg til live og ble en oppgradert versjon av meg selv og trodde jeg var klar for å komme tilbake i jobb.

Våren 2023 deltok jeg på en planleggingsdag fordi vi skulle se på timeplanen for neste skoleår. Jeg ble ør av å gå inn døra, og på kontoret holdt jeg meg fast i stolen fordi jeg var redd jeg skulle svime av hvis jeg snudde hodet mitt for fort. Jeg følte jeg så på kollegaene mine i sakte film, i frykt for å ramle av stolen.

Men det var sikkert fordi det var lenge siden og alt var nytt og jeg var jo fortsatt i permisjon og det var sikkert noe annet.

Så kom august 2023 og skolestart. Alle symptomene som hadde dryppet jevnlig over de siste årene, slo seg nå sammen som en orkan og smalt inn i meg fra første dag.

Da var jeg tom for bortforklaringer. Og endelig skjønte jeg alvoret:

• Daglig gråt jeg i bilen, og til tider rant tårene bare av at jeg satt på kontoret.
• Jeg hev etter pusten bare av å gå mot inngangen.
• Entusiasmen jeg var kjent for, var umulig å oppdrive.
• Med 90 studiepoeng, og et brennende engasjement for norskfaget, klarte jeg ikke skjønne hvordan jeg skulle planlegge en 45 minutter lang norsktime.
• Jeg så på timeplanen min og var helt blank. Før flommet jeg over av ideer på fritiden, som jeg gledet meg til å få den i planene påfølgende arbeidsdag. Nå klarte jeg ikke engang tenke på hva jeg skulle gjøre om en halvtime.

Etter et par uker, sendte jeg omsider melding til legen min og beskrev symptomene.

Det resulterte i full sykemelding og oppfølging på psykisk helsevern for andre gang.

Først tenkte jeg at jeg skulle ut i ny jobb med en gang, men ble rådet av både terapeut og lege å bruke tid på å komme til hektene igjen.

Det skulle vise seg å være et langt mer omfattende arbeid, og ta mye mer tid, enn jeg først hadde forespeilet meg.

I hele denne perioden har jeg delt åpent på mine sosiale medier om min psykiske og fysiske tilstand. Jeg har:

• sagt høyt at jeg er sykemeldt
• feiret de små tingene
• delt videoer av at jeg danser.

Sistnevnte er visst som grov kriminalitet å regne, skal man tro kommentarene som har kommet det siste halvåret.

Gjennom dette året med åpenhet, har jeg fått mange meldinger i innboks av kvinner som kjenner på skam knyttet til sitt fravær. Som ikke tar symptomene sine på alvor, som tror at en to ukers sykemelding er nok, eller som bortforklarer det hele med at bare det eller det ordner seg, så blir det nok bra.

Jeg har vært der selv, så jeg kjenner det så godt igjen og forstår at det er vanskelig.

I mediebildet snakkes det kun negativt om statistikken.

Det trues med karensdager og kutt i støtten, som om vi er en gjeng med snyltere alle sammen. Som om vi ønsker å gå hjemme på fulltid. Som om vi bader i penger mens vi spytter på staten.

Jeg har ikke kjent på noe skam knyttet til at jeg endelig tok meg selv på alvor.

Skammen jeg bærer på, henger sammen med byrden jeg ble for mine kollegaer i perioden jeg jobbet når jeg ikke skulle gjort det:

• Elevene jeg ikke så slik jeg pleide, fordi jeg ikke var i stand til det.
• Foreldre jeg ikke hadde et gunstig samarbeid med, fordi jeg ikke klarte å føre dialogen slik jeg vanligvis gjorde.
• Jeg ble en dårlig versjon av meg selv og det gikk utover omgivelsene mine.
• For ikke å snakke om barna mine og hvordan jeg ikke engang klarte å bli med dem ut på de lokale lekeplassene fordi det kjentes som om jeg skulle gå flere mil og være flere timer i en fornøyelsespark.

Dette er virkeligheten bak tallene du ser på søylediagrammet.

Dette er mennesker, liv og relasjoner, som febrilsk prøver å gjøre det beste ut av en situasjon som har gått altfor langt.

Vi er nok alle skyldige i å snakke om den kollegaen som nå er sykemeldt igjen, eller om den ansatte som har mye mer sykedager enn oss andre. Det er veldig enkelt å snakke ned en situasjon du ikke har noe erfaring med. Så setter du deg på siden og snakker om dem som en egen rase.

For du er ikke en sånn. Du er den som står på, som alltid sier ja, som gir det lille ekstra. Du er ikke den som legger deg ned når ting blir vanskelig, du er ikke en sånn som gir opp.

Jeg var heller ikke en sånn.

Helt til jeg var det.