I dag vil jeg fortelle deg om da barnet mitt dyttet et annet barn ned fra trampolina og hvordan jeg valgte å håndtere det - helt uten kjeft.

Jeg stod i stua og størstesøster lekte ute i hagen med et annet barn. De er såpass store at jeg ikke pleier å følge med hele tiden, men sjekker jevnlig og lytter om det er behov for bistand.

Brått ba intuisjonen meg om å se ut av vinduet.

I samme sekund så jeg mitt barn dytte det andre barnet ned fra trampolina. Det andre barnet falt på bakken, og jeg løp ut for å hjelpe med en gang. Barnet hadde vondt og gråt. Jeg fulgte barnet til inngangen hjemme, der en av foreldrene tok barnet imot. Jeg forklarte raskt hva som hadde skjedd, men var mest opptatt av at barnet skulle få trøst.

Jeg gikk ut igjen til mitt barn, som fortsatt satt på trampolina og viste med hele kroppsspråket sitt at hun syntes dette var ordentlig ubehagelig. 

Her gikk det mange alternativer gjennom topplokket på få sekunder: hvordan er det mest riktig å håndtere dette nå?

Jeg kunne:

• kjeftet på henne og sagt med streng stemme at du må ikke dytte!
• fokusert på hvor ille det kunne gått og tenk om barnet hadde slått hodet i fallet?!
• spurt hva i alle dager var det du tenkte på?!?
• bedt henne si unnskyld som om det ville gjøre alt greit med en gang
• dratt henne med inn og gitt henne husarrest

Bare det å skrive husarrest gir meg grøssninger. Jeg har ikke personlig erfaring med å få husarrest, for det var en strategi mine foreldre ikke hadde noe tro på, men jeg hadde mange venner som fikk det jevnt og trutt gjennom hele barndommen og ungdomstiden.

Mine foreldre tok alltid en prat med meg når jeg hadde oppført meg dårlig eller gjort noe som ikke var akseptabelt. Dette hadde voldsom effekt og gjorde at jeg sjeldent løy til foreldrene mine, og resulterte i at jeg heller ikke gjorde så mye ugang.

Dette har jeg reflektert mye over som mamma. Jeg ser at mine foreldre, spesielt mamma, var forut for sin tid, med tanke på det nye foreldresynet der vi ser barns atferd som utforskning og ikke ondsinnet atferd fra første stund.

Derfor gjorde jeg ingenting av punktene på lista over.

Fordi jeg har tilegnet meg mye kunnskap om det nye foreldresynet, har jeg et avslappet forhold til hele denne episoden. Men la meg si at det var ubehagelig å ha det barnet som dyttet, og før ville jeg selv hatt SKAM skrevet i panna da jeg kom med barnet som hadde slått seg pga mitt barn. Men takket være alt jeg har lært de siste par årene, har jeg fjernet meg fra den skammen og bærer en helt ny mammaselvtillit.

Denne selvtilliten gjør at jeg står stødig i mine valg og skjemmes ikke over at mine barn utforsker atferd, språk eller oppførsel, men jeg lukker heller ikke øynene for det eller håper at det går over av seg selv.

Metoden jeg valgte, var å spørre datteren min hva som hadde skjedd, uten å være anklagende eller sint. Barn merker raskt på tonen til den voksne om det vil lønne seg å fortelle sannheten eller om det er best å lyve. Stemmen min var rolig og varm, og jeg poengterte at jeg ønsket å vite hva som hadde skjedd, for best å forstå hvorfor hun dyttet i utgangspunktet.

Dette gjorde at jeg fikk  innsikt i forløpet til dyttingen, og her kom det fram noe vesentlig som gjorde at jeg ikke kjeftet på henne i det hele tatt.

Hun forklarte hva de hadde lekt, og at dyttingen ikke kom fra sinne eller frustrasjon, men var en del av leken. Problemet var at det andre barnet stod på utsiden av trampolina, på den blå delen, mens de begge to fortsatt var aktive i leken.

Barn i den alderen har ikke konsevensvurdering lengst fremme i pannebrasken, så ingen av barna forstod alvoret i situasjonen, før ulykken var et faktum. Fra mitt perspektiv, gjorde begge barna noe som ikke var greit:

• Det andre barnet burde ikke gått på utsiden av trampolina som en del av leken
• Mitt barn burde ikke dyttet henne mens hun stod på utsiden av trampolina

Dette er regler og forventinger vi som voksne er ansvarlige for å videreføre, ikke noe vi kan anta at barna forstår av seg selv.

Likevel skal det ikke skyves vekk som noe uviktig, bare fordi det gikk bra, og ta som en selvfølge at barnet forstår at dette ikke må skje igjen. Det er viktig med en samtale, med begge barna, i slike tilfeller. Jeg er ikke opptatt av å plassere skyld. Det var ikke mitt barn sin skyld alene at denne hendelsen endte som den gjorde, ei heller det andre barnet sin skyld alene. Her er det behov for veiledning av begge barn.

Den dialogen du fører med barnet etter noe sånt, er ganske avgjørende for både hvilket forhold barna får til hverandre etterpå, og hvordan de ser på seg selv. For det er enkelt å påføre barnet skam etter en slik episode. Eksempler som kan påføre skam, er:

• Hva i alle dager tenkte du på?!
• Du må jo skjønne at barnet kunne skadet seg!
• Nå får du ikke lov til å være på trampolina før du lærer deg å oppføre deg!
• Si unnskyld!
• Du vet jo at du ikke skal dytte!

Men hva lærer barnet av dette?

Med stor sannsynlighet vil barnet skamme seg for det som skjedde, føle seg dum, bli utrolig lei seg og være redd for å møte både barnet og foreldrene igjen. Den følelsen bærer aldri noe godt med seg.

Du kan fint forklare barnet alvoret, uten å påføre barnet skam.

Dette er en del av det nye foreldresynet hvor du snakker til barnet med

• aksept
• varme
• tydelighet

uten å være

• nedlatende
• autoritær
• hard

Barnet mitt fikk forklare sin opplevelse av det og jeg ba henne også sette ord på følelsene som oppstod i det hun dyttet og det andre barnet falt. Hun kunne fortelle at hun ble redd og utrolig lei seg, for det var overhode ikke meningen å skade det andre barnet.

Videre kontaktet vi hjemmet for å høre hvordan det gikk med barnet og fikk bekreftet at det gikk bra. Ingen sår eller brudd. Jeg så at mitt barn ble lettet av å høre det. Hun hadde båret en frykt rundt hva utfallet ville bli, og kjente en lettelse av å vite at det andre barnet etter forholdene hadde det bra.

Utover dette, gjorde jeg ikke noe mer med saken. Ingen konsekvenser, ikke noe kjeft.

• Hvordan ville du reagert hvis
  • ditt barn ble dyttet? Hvordan hadde du snakket om det andre barnet til ditt barn i etterkant? Hadde du bedt det holde avstand? Hadde du jobbet for å styrke relasjonen i etterkant? Hvilke forventinger hadde du hatt til samtalen som ble tatt i det andre hjemmet?
  • det var ditt barn som dyttet? Hvordan hadde du ført samtalen om situasjonen? Hadde du gitt barnet konsekvenser? Hvilke forventinger hadde du hatt til samtalen som ble tatt i det andre hjemmet?

I denne situasjonen lærte begge barna noe på en veldig ubehagelig måte. Å hoppe på trampoline er risikabelt i seg selv, og ulykker kan skje når som helst.

Det er til tider ubehagelig at barna lærer gjennom handling og hendelser, men det er faktisk den mest effektive læringen de kan få.

Å fortelle dem om grunnleggende regler rundt trampoline, er utrolig viktig. Det er også viktig at foreldrene holder et øye med dem, spesielt når barna er små. Men det er ikke nødvendigvis bare for å forhindre en ulykke, men også for å kunne vite mer om forløpet og situasjonen, enn bare barnas opplevelse.

Hadde ikke jeg sett det som skjedde, hadde det vært vanskeligere å tro på barnas forklaring, men fordi jeg så ansiktene til barna sekunder før dyttingen, så vet jeg at dette ikke var gjort i affekt eller med intensjon om å skade.

Erfaringen barna gjorde seg i dette tilfellet, vil med stor sannsynlighet sitte i dem lenge.  Det i seg selv er en konsekvens som gjør at sjansen er mindre for at mitt barn vil gjenta handlingen om en liknende situasjon oppstår senere. Hun trengte ikke min strengestemme eller pekefinger for å forstå alvoret - det skjønte hun fordi hun har empati, som alle barn har og utvikler av erfaringer gjennom livet.

Episoder som dette oppstår gjennom hele barnas oppvekst, og er en viktig del av deres utvikling. Men har du tenkt på at dette også er invitasjoner til deg som forelder?

Du inviteres til å utvikle og utfordre dine egne måter å

• tenke
• handle
• agere
• reagere

Det er både interessant, og innmari slitsomt. Jeg sitter ikke på en universal fasit, men kan tilegne meg kunnskap underveis, ved at jeg utforsker og reflekterer etter hvert som barna vokser og opplever ulike ting.

Nå er jeg i tillegg skrudd sammen sånn, at jeg elsker å formidle refleksjonene mine, derfor havner noen av dem her på bloggen. Jeg får flere meldinger av dere som leser, at dere syns det er interessant å lese og at dere tar med dere ulike ting fra det jeg deler, og bruker i deres hverdag. Det setter jeg stor pris på å høre, for jeg er av den oppfatning at vi lærer mye av å dele perspektiver med hverandre og være åpne for andre måter å gjøre ting på. Så tusen takk til deg som leser, kommenterer og deler.

Skriv gjerne til meg her, eller på instagram: ninakarolinefraas, hvis du har noen tanker du vil dele etter å ha lest dette.

Ha en nydelig dag.