"Jeg kan ikke tro at jeg har lært å svømme!" sa hun stolt da hodet hennes kom opp fra vannoverflaten.

Størstesøster hadde nettopp tatt flere svømmetak i bassenget, og mestringsfølelsen var enorm. Når hodet var under vann, var det lettere for henne å få kroppen over i vannrett stilling, derfor fikk hun det til på den måten. Så fort hodet kom over vann, gikk beina nedover, og det ble vanskeligere å gjøre riktig teknikk. Dette resulterte i mange dykk og "Se nå, mamma, se nå!"

Et deilig øyeblikk, som vi vil være med oss for alltid. For hun kommer alltid til å huske da vi var på Østfoldbadet i vinterferien og hun lærte å svømme. Og jeg var der for å oppleve det hele, og fikk kjenne hennes stolthet på kroppen.

Det er noe utrolig vakkert med barns følelser. For de smitter. Følelsene er så øyeblikkelige og er en direkte speiling av barnets opplevelse i en situasjon. Hvem drar vel ikke på smilebåndet av trillende barnelatter? Og hvem blir vel ikke litt fuktig i øyekroken når barnet lyser opp med mestring og stolthet over å ha klart noe for første gang.

Dessverre, vil noen kanskje si, smitter også de vonde følelsene. Barn blir like sinte som de blir glad, og det kan oppstå frustrasjon fra ett sekund til et annet. Som voksen er det vanskelig å henge med i svingene, men likevel har vi en tendens til å bli med nedover i spiralen. Har du noen gang kjeftet på barnet ditt for å ha vist en negativ følelse? Det har jeg. Og det skjer som regel når jeg ikke er regulert selv, eller ikke har rukket å trekke pusten før jeg responderer. 

På Østfoldbadet denne dagen i vinterferien, fikk jeg virkelig kjenne på hvor viktig det er å trekke pusten. 

Hele dagen hadde vært helt nydelig. Alle tre barna hadde storkost seg. Vi hadde til og med opplevd bølgene som noe positivt! I lunsjpausen hadde all maten gått rett ned, som et bevis på at barna brukte kroppene sine og hadde behov for å fylle på lagrene. Alt gikk relativt knirkefritt og opp til flere ganger tok jeg meg i å trekke pusten dypt og virkelig nyte øyeblikkene. Det er jo slike opplevelser som skaper minner, og jeg ønsket så inderlig å lagre alt jeg kunne klare av disse timene.

Men så er det jo sånn, at når noe så gøy skal avsluttes, så er det ikke alltid at barna er like medgjørlig i overgangen. I alle fall ikke de barna som enda lever med alle følelser utenpå kroppen og ikke har øvd seg så mye på regulering enda. 

Jeg så på ansiktet til mellomsøster at dette ville bli vrient. Supermann sa vi skulle gå, og jeg merket meg kroppsspråket hennes som endret seg i samme sekund. Da vet jeg hva som kommer og det er ikke alltid jeg klarer å være i forkant og avverge en slik reaksjon. Så allerede der, midt i bassengområdet, bestemte jeg meg for å håndtere dette rolig og bestemt.

For som voksen, er du nødt til å ta ledelsen, selv om det aller mest hyggelige hadde vært å si at vi kunne bli litt lenger. Da hadde harmonien vedvart og behovet hennes hadde blitt møtt.

Men å anerkjenne en følelse, er ikke alltid det samme som å møte behovet.

Og du kan fint ta ledelsen i et slikt øyeblikk uten å bli hard og autoritær. Men det krever definitivt en bevisstgjøring i deg selv, for ellers er det lett å bli brå i bevegelse og faktisk skape frykt hos barnet.

Det begynte med at jeg måtte løfte henne inn i dusjen, og der ble hun sittende å hyle. Dusjen var full av både voksne og barn, men det kunne jeg ikke la påvirke meg. At mitt barn sin reaksjon muligens var til sjenanse for andre gjester, det var jeg ikke villig til å ta hensyn til.

Hun nektet å dusje, og jeg valgte bevisst bort den kampen. Om jeg skulle tvunget henne inn i dusjen, ville det føltes som et overgrep i den tilstanden hun var. Det ville vært en ren prinsippsak om jeg hadde holdt henne fast og spylt henne, og slik jeg vurderte det, var ikke det en prinsippsak jeg valgte å prioritere.

Videre bar jeg henne inn i garderoben, hvor lyden fremdeles var like høy og frustrasjonen var tydelig for alle som så og hørte oss. Jeg kunne latt meg påvirke av både hennes vrede, og følelsen av at andre måtte mene noe om oss, men valgte hele tiden å fremstå som rolig og bestemt ovenfor barnet mitt. Ikke under noen omstendighet gikk det an å snakke med henne, hun var ikke mottakelig for noe som helst. Og dette er viktig å vite: 

Dette var ikke trass.

Dette var et barn som overstimulert og sliten etter så mange timer i badeland, i tillegg til at hun hadde hatt det så gøy at hun ikke var klar til å avslutte.

Denne kombinasjonen kan fremprovosere voldsomme reaksjoner, og det er ikke et resultat av din dårlige oppdragelse eller et bevis på at barnet ditt er helt håpløst.

I en slik situasjon, er det beste du kan gjøre, å forholde deg rolig. Jeg har lært meg henne såpass å kjenne at jeg vet når hun er mottakelig for en klem og et fang, og vi hadde ikke kommet til det punktet enda. Derfor fokuserte jeg på størstesøster, som gjorde alt hun ble bedt om, og jeg pakket det vi hadde av ting, før jeg var nødt til å ta av mellomsøster badedrakta og få på en kjole så ikke hun gikk naken ut av garderoben. 

Å overstyre henne på den måten, var ikke behagelig. Men jeg valgte å ta ledelsen av åpenbare grunner, men droppet både strømpebukse og genser. Hun ville ut til pappaen sin, og en kortermet kjole var i det minste bedre enn ingenting. 

Aldri kommenterte jeg til henne at hun måtte

• skjerpe seg
• oppføre seg
• slutte
• ta seg sammen

Ikke en eneste gang kommenterte jeg hva de andre måtte tenke om henne eller se så flink storesøsteren din er, hun klarer å kle på seg.

Ingenting av det hjelper et barn som er så utenfor toleransevinduet sitt. Det eneste som kan skje ved at du sier noe liknende, er at du påfører barnet skam eller bygger oppunder frustrasjonen. 

Jeg ønsker ikke at barna mine skal holde tilbake følelsene sine i frykt for hva andre vil tenke. Eller at de skal sammenlikne følelsene sine med hvordan andre reagerer, som om det de andre gjør er riktig og det de gjør er galt.

Jeg vil at de skal lære seg å håndtere følelsene sine på en sunn måte, slik at de finner måter å regulere seg på. Et barn på 4 1/2 er ikke i stand til å regulere seg på lik linje som en på syv, så å sammenlikne de to, ville være direkte urettferdig.

Faktisk reagerte syvåringen nøyaktig likt da hun var på samme alder, og nå er hun helt rå på å takle slike overganger og beskjeder. Så jeg vil til og med si at jeg har bevis som underbygger min påstand.

Vel ute i gangen, tok pappaen henne imot og jeg fikk høre at minstesøster på to hadde hørt gråten gjennom veggen og kjente den igjen, så hun hadde sagt "Ellen au au" og kom ut for å trøste. Empati er ikke noe du kan tvinge et barn til å kjenne på, det utvikles gjennom erfaring. Ved å observere andre sine følelser, utvikler du empati. Så midt oppi alt, ble dette et slags læringsøyeblikk også.

Vi kom oss ut, og de to minste valgte å kjøre bil, mens størstesøster og jeg gikk de få meterne det var over til der monnon bor. Da mellomsøster kom ut av bilen, løp hun mot meg med åpne armer. Hun var rød i fjeset og hoven rundt øya etter all gråten. Jeg åpnet armene mine tilbake og omfavnet henne umiddelbart. Vi sa ingenting. Jeg trengte ikke poengtere noe som helst, verken fra hva som hadde vært eller hva som nå var. Alt hun trengte, var en bekreftelse på at jeg fortsatt var der og elsket henne betingelsesløst.

Jeg kunne valgt å snakke med henne om dette i etterkant, men jeg velger heller å ta med meg denne erfaringen så jeg er mer i forkant neste gang. 

Neste gang vi skal på badeland, vil jeg snakke med henne om forventinger rundt ulike overganger og spesielt avreise. At når mamma og pappa sier at vi skal gå, så skal vi gå og be henne reflektere over hva hennes oppgave er i forbindelse med det. Hun var ikke godt nok forberedt på denne delen av turen, og ville bare at det morsomme skulle vare evig. Derfor er det viktig å forberede henne bedre neste gang, uten å påføre skam rundt hvordan det ble denne gangen.

Da vi kom inn til mamma, var jeg utrolig sliten. Jeg kunne sovna sittende.

Både fordi jeg var overstimulert av badeland i så mange timer, som i seg selv er overveldende for meg. Og fordi vi hadde brukt kroppen i så mange timer at alle var slitne av åpenbare grunner. Men også fordi det tok mye av meg å håndtere situasjonen i garderoben med slik ro.

Valget om å ikke la meg påvirke av hva andre måtte mene, var bevisst og konsekvent. Slike valg tar også energi. Jeg valgte å gjøre denne situasjonen best for barnet, uten å tenke på at jeg skulle ta hensyn til de andre som var i garderoben samtidig som oss. Det kan godt hende at noen gikk ut derfra og tenkte herregud, for en ettergivende mor eller hun burde da virkelig ha fortalt det barnet at sånn kan hun ikke oppføre seg!

Det er helt greit. Det bryr meg ikke.

I sofaen hos mamma fikk jeg en kopp te, barna fikk kjeks og saft, før de fikk se litt barnetv. Alle var strålende fornøyde og noen timer senere sovnet alle barna i bilen og dagen var omsider over.

Vel hjemme reflekterte jeg over hvor mye den episoden i garderoben hadde påvirket humøret mitt. For jeg som hadde vært så opptatt av å fylle kroppen med all den gode stemningen, satt nå bare med en altoppslukende følelse av at det var fullstendig krise hvordan det ble på slutten.

Dette er grunnen til at jeg reflekterer over livets berg og dalbane, for alt dette er en naturlig del av hverdagens kaos. Og hvis ikke du er bevisst dine valg, kan du bli slukt opp i den negative delen av det nesten på heltid. Å finne magi i kaoset, er det som gjør at jeg er takknemlig og fornøyd på daglig basis. Selv om jeg var på vei inn i den negative spiralen når alle barna sov og jeg stod igjen med mine egne følelser oppi det hele, så valgte jeg å akseptere den kjipe opplevelsen og samtidig huske alt det gode, og det faktum at:

Størstesøster tok sine første svømmetak.